Blodtrykksmålere og blodtrykksmedisin er eksempler på kvinnediskriminering innen hjertemedisin. Det finnes ikke egne blodtrykksapparater for kvinner, til tross for at kvinner ofte har tynnere overarmer (og smalere håndledd) enn menn. Dersom målemansjetten er for stor, blir selvmålte blodtrykksverdier for lav, med potensielt alvorlige følger, fordi behandlingstrengende hypertoni ikke blir oppdaget.
Når det gjelder overarmsmansjetter, bør pasientens armomfang være minst 24 cm om man skal oppnå sikker måling. Mange kvinner har tynnere armer, men de får ikke vite at blodtrykksmålingene ikke er korrekte. Kortere mansjetter er ikke å få tak i. Enda verre er de «hendige» håndleddsapparatene med ferdig krummet skall (mansjett) som er tilpasset menns robuste håndledd. Disse apparatene burde overhode ikke selges til kvinner.
I Tyskland er mansjettene på blodtrykksapparater påført opplysning om minsteomfang både for overarm og håndledd. Overarmsmansjetter for både lite, normalt og stort armomfang blir tilbudt. Hver lengde krever sitt særskilte apparat for korrekt måling, heter det. Her har Norge noe å lære.
Dersom det er riktig at menns psyke, sinnelag og blodtrykk tenderer til å være mer stabilt enn kvinners, kan det hende at kvinner har et større behov for hjemmemåling enn menn. Der menn muligens ligger jevnt høyt eller jevnt normalt i blodtrykksverdier, er kvinners blodtrykk kanskje mer skiftende. Menns legemålte blodtrykk kan derfor være riktigere enn kvinners, en tendens som forsterkes av at kvinner er mer helsebevisste enn menn og lar helseproblemer gå sterkere inn på seg. Det er ikke utenkelig at kvinners bekymring for måleresultatet gir høyt «kontorblodtrykk» ved måling hos legen og høye verdier ved legepåsatt 24-timersmåler. I mitt arbeid som trygdedommer har jeg flere ganger opplevd at kvinner – aldri menn – blir uføretrygdet pga. bivirkninger av høye doser blodtrykksmedisiner.
Markedet for legemidler er etter hvert tømt for andre blodtrykksmedisiner enn dem med 24 timers depoteffekt. Medisinering én gang om dagen med jevn frigjøring av virkestoffet er sikkert en utmerket og rasjonell løsning for de fleste hypertensive menn med stabile blodtrykksforhold. For en del kvinner gir dette liten hjelp; de trenger kanskje heller hurtigvirkende medisiner som skal tas flere ganger om dagen. Men slike midler er blitt borte. Istedenfor tilbys de betablokkere, som også virker dempende og stabiliserende. Menn ser ut til å tåle denne medisinen bedre enn kvinner, som kan oppleve en nesten invalidiserende reduksjon i muskelstyrken ved slik behandling. Trening er helsefremmende, men kvinner som behandles med betablokker, kan ikke trene og havner dermed i en negativ spiral.
Medisinsk forskning bør i større grad sette søkelyset på utviklingen av legemidler spesielt beregnet for hypertensive kvinners blodtrykksmønstre og bivirkningsprofil.
