Mette Kalager fra Kreftregisteret har i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2007 en kommentarartikkel om Kunnskapssenterets rapport om mammografiscreening for kvinner i alderen 40 – 49 år (1). Vi setter pris på anledningen til å omtale kunnskapsgrunnlaget for denne viktige og vanskelige problemstillingen.
Nytten av mammografiscreening er vurdert i flere randomiserte forsøk der man tilfeldig har fordelt hundretusener av kvinner til screening eller vanlig oppfølging. I kun ett forsøk har kvinner i starten av 40-årene vært primær målgruppe. I alt foreligger det data fra ca. 350 000 kvinner i 40-årene. Effekten er svært begrenset, sett fra den enkeltes perspektiv. Uten mammografiscreening er 97,40 % av kvinnene i live etter 13 år. Dersom de inngår i et screeningprogram, er 97,43 % i live. Den relative risikoreduksjonen er 16 % (feilmargin: 4 – 27 %).
Spissformulert: All screening skader, men noen screeningprogrammer har nyttige effekter i tillegg. Dette gjelder alle tiltak i helsetjenesten og tilsier at slike derfor må evalueres før de innføres. Screeningforsøkene er imidlertid ikke lagt opp slik at man på en pålitelig måte får frem data om skadevirkninger. For tiden pågår det en viktig faglig diskusjon om såkalt overdiagnostisering. Da er spørsmålet hvor mange kvinner som gjennom screeningprogrammet får påvist en kreftsykdom eller forstadier til kreft som ikke ville gitt dem helseproblemer og som dermed blir «unødvendig» behandlet. En pålitelig tallfesting av denne underkjente bivirkningen av kreftscreening er ennå ikke mulig. Det foreligger bare indirekte data, og kunnskapsbildet er uklart. Generelt varierer estimatene for overdiagnostisering. Basert på fire tallmaterialer, som også spriker i sine anslag, har vi valgt å anslå overdiagnostiseringsraten til 25 %.
Vi har åpent redegjort for at anslaget for overdiagnostisering er usikkert og ikke basert på en fullstendig gjennomgang av all empiri som kan kaste lys over problemstillingen. Omtalen finnes i diskusjonsdelen i rapporten, ikke i resultatavsnittet. Vi har henvist både til empiri og til den pågående diskusjon. Da er det, etter vår vurdering, urimelig å påstå at vi «fører leseren bak lyset». Vi ser likevel at når rapportens konklusjoner formuleres i nyhetsoppslag og i mediene generelt, vil denne forskjellen mellom hvordan kunnskap om nytte og skade er fremkommet ikke være tydelig.
Kreftregisteret redegjør ikke for bivirkninger av screening, særlig overdiagnostisering, overfor de kvinner som skal ta beslutningen om de skal følge screeningprogrammet eller ikke. Heller ikke er det gjort greie for dette i informasjon til helsepersonell om programmet, formodentlig ut fra den samme usikkerhet om hvor stort problemet er. Kreftregisteret er for øvrig i en unik posisjon til å gjøre en kritisk vurdering og sammenstilling av empirien når det gjelder overdiagnostisering.
