I Tidsskriftet nr. 16/2007 omtaler redaktør Charlotte Haug ernæringsstrategien i Helse Bergen (1). Hun skriver at det er flott at Helse Bergen starter dette prosjektet, men synes det er synd at begrunnelsen er helseøkonomisk. Hun mener videre at det burde være begrunnelse god nok at pasientene får riktig ernæring. Haug angir ingen kilder til sine utsagn, noe man kunne forvente av en ansvarlig redaktør for et fagtidsskrift.
I Helse Bergen ønsker vi å ta konsekvensen av at sykdomsrelatert vekttap i stor grad medfører redusert allmenntilstand og økt komplikasjonsrisiko for syke mennesker. Målet er at helseforetakets ansatte skal ha kunnskap om at en mest mulig optimal ernæring
er en integrert del av pasientbehandlingen
kan forbedre og hindre reduksjon i mental og fysisk helse
kan redusere antall komplikasjoner som følge av sykdom og behandling
kan redusere rekonvalesensen
kan forkorte liggetiden i sykehuset og redusere behovet for primærhelsetjenester
For å nå disse målene må vi øke kunnskapsnivået om ernæring hos ansatte og pasienter. Kunnskapen sprer vi gjennom ernæringsnettverk, men også gjennom ernæringsdager, intranett, internundervisning, kurs og seminarer. Vi må identifisere risikopasienter og iverksette tiltak. Ernæringsscreening av alle pasienter innføres nå for å identifisere dem som er i ernæringsmessig risiko og som dermed vil ha nytte av aktiv ernæringsbehandling. Helse Bergens retningslinjer for ernæringsbehandling er et hjelpemiddel for iverksetting og gjennomføring av riktig ernæring (2). Vi må dessuten forbedre mattilbudet til pasientene. 90 % av sykehuspasientene kan spise på egen hånd. Det er derfor viktig å legge vekt på matkvaliteten og organisering av måltidene. Vi prøver ut nye måter å servere maten på, med kokk, som i direkte kontakt med pasientene har greid å frembringe bedre tilpassede måltider. Dette har så langt vist seg å være en suksess.
At større vektlegging av ernæringsscreening og ernæringsbehandling, økt kunnskap og forbedret mattilbud også forventes å innbære økonomiske gevinster, er en kjærkommen bieffekt. Å antyde, som Haug gjør, at dette er «begrunnelsen» (1), burde være unødvendig.
