Behandling med såkalte biologiske legemidler ved inflammatoriske sykdommer i ledd, hud og tarm har endret sykdomsforløpet dramatisk og gitt bedre livskvalitet og færre komplikasjoner for mange de siste 6 – 8 år. De årlige utgifter og de statlige tilskudd har økt dramatisk og vil i 2007 utgjøre godt over 1 milliard kroner. Kostnadene for vedlikeholdsbehandling per år per pasient med Crohns sykdom eller ulcerøs kolitt beløper seg til 150 000 – 200 000 kroner. Det utarbeides for tiden nasjonale anbefalinger for hvem som bør få slik behandling og retningslinjer for behandlingsoppstart. Derimot foreligger det ingen anbefalinger for hvordan behandlingseffekten skal evalueres. Problemstillinger er bl.a. mulighetene for nedtrapping eller avslutning av behandlingen, om andre biologiske midler bør prøves og om man skal forsøke med tilleggsbehandling. Manglende eller sviktende behandlingsrespons og vanlige bivirkninger vil det ikke være problematisk å oppdage. Derimot kan delvis opphør av behandlingsrespons og lette og uspesifikke bivirkninger være vanskelig å vurdere.
Det hersker altså betydelig uklarhet om hvordan oppfølgingen bør foregå og om varighet av behandlingen. Det finnes i dag to registrerte preparater til inflammatorisk tarmsykdom, infliximab (med ulcerøs kolitt og Crohns sykdom som indikasjon) og adalimumab (med Crohns sykdom som indikasjon). Infliximab gis normalt som infusjon hver 2. måned i sykehuspoliklinikk, adalimumab gis ved subkutane injeksjoner hver annen uke. Subkutane injeksjoner kan gis utenfor sykehus – enten av pasienten selv eller hos fastlege. Man vil ved behandling utenfor sykehuspoliklinikk miste noe av muligheten til en fortløpende evaluering, slik man til nå har hatt ved å gi infliximab i sykehuspoliklinikk i oppstartsfasen, med tett oppfølging. Man kan også miste noe av vurderingsgrunnlaget videre og muligheten til å trappe ned eller stoppe behandlingen. Det vil også kunne bli vanskelig å vurdere pasientetterlevelsen og om de bruker riktig injiseringsteknikk. Grundig oppfølging med tanke på langtidsbivirkninger har allerede vist seg nødvendig. Kontrollavtaler med tilpassede intervaller kan gjennomføres hos spesialist utenom de regelmessige subkutane injeksjonene. Om dette vil kompensere for den tette oppfølgingen vi inntil nå har hatt hos infliximabbehandlede pasienter med Crohns sykdom, den gruppen vi har lengst erfaring med, er derimot tvilsomt. Hvilke fremtidige konsekvenser for pasientsikkerhet og økonomi dette vil få, er derfor usikkert.
Myndigheter og fagpersonell oppfordres herved til i samarbeid raskt å utarbeide retningslinjer for oppfølging og kontrollrutiner, inkludert kriterier for å evaluere behandlingsresultater. Dermed kan våre pasienter tilbys en svært virksom behandling og unngå ineffektiv og potensielt risikofylt langtidsbehandling eller eventuelt forsøk med andre behandlingsalternativer. Dette kan også bidra til å redusere de store utgiftene denne terapiformen vil generere.
