Nederlandske primærleger utsettes for et betydelig emosjonelt stress, føler seg ensomme, og har moralske kvaler når de utfører eutanasi.
Belastningen ved å utføre eutanasi kan være stor. Det viser en kvalitativ studie som omfattet 22 nederlandske primærleger fordelt på fire fokusgrupper (1). Følgende utsagn er illustrerende: «Jeg har alltid skyldfølelse. Jeg føler meg som en bøddel. Med hvilken rett gjør jeg dette?»
Noen har kommet på andre tanker etter å ha utført eutanasi: «Jeg følte at jeg hadde gjort noe enormt viktig den gangen. Nå vet jeg ikke lenger om det er bra for meg.» Mens andre har sluttet med eutanasi: «Nå sier jeg klart til alle: Jeg utfører ikke eutanasi mer. Til min overraskelse sier mange: «doktor, du har så rett, jeg forstår deg helt». Da tenkte jeg for meg selv: «hvor dypt stikker egentlig disse forespørslene om eutanasi?»»
Enkelte føler seg også manipulert og presset til å utføre eutanasi, både av pasienter og pårørende. Og noen lurer på om de som leger har en moralsk plikt til å utføre eutanasi. Men noen er positiv, og har i den forbindelse «heroiske» følelser ettersom de var i stand til å hjelpe pasienten: «Jeg ble smigret over den tilliten jeg ble vist.» Og: «Jeg må virkelig ha en dyp omsorg for en pasient før jeg kan gi ham eller henne eutanasi.»
Også tidligere studier har vist at eutanasi kan være belastende for leger, men kunnskapen om den følelsesmessige betydningen av eutanasi har vært nokså begrenset. Studien gir dybdeinnsikt i hvordan legalisering av eutanasi påvirker legerollen. Det er essensiell kunnskap i eutanasidebatten. Studien gir et etterlengtet søkelys på legens autonomi – hittil har det stort sett vært snakk om pasientens autonomi når temaet legalisering har vært på den offentlige dagsorden.
