En hedersmann har gått ut av tiden. Tidligere avdelingsoverlege ved Barneavdelingen ved Østfold Sentralsykehus Kristian Harnæs døde mandag 3.9. 2007, etter noen tids sykdom. Han fylte 90 år tidligere i år og ble i den forbindelse behørig intervjuet, omtalt og feiret, åndsfrisk som han var like til det siste.
Kristian Harnæs ble student i Oslo like før krigen og var midt i sine studier da han sammen med mange medstudenter ble arrestert av okkupasjonsmakten høsten 1943 og sendt i tysk fangenskap. Han kom hjem med Røde Kors’ hvite busser i juni 1945, giftet seg tre uker senere med sin kjære Anna og fullførte sin embetseksamen i 1946. Etter arbeid som distriktslege i Trysil og Aurskog tjenestegjorde han fra 1950 som assistentlege ved Aker og Ullevål sykehus og senere som reservelege ved Rikshospitalets barneklinikk. Da nonnene ved St. Josephs hospital i Fredrikstad i 1959 ville ansette barnelege med ansvar for tilsyn med fødeavdelingens nyfødte, ikke minst fordi fødeavdelingen ved sykehuset i nabobyen Sarpsborg hadde tilsatt barnelege året før, takket Harnæs ja til tilbudet og flyttet til Fredrikstad. Her drev han i noen år egen praksis ved siden av spesiallegestillingen, før han i 1965 ble sjef for sykehusets nyåpnede barneavdeling. Denne stillingen innehadde han til pensjonering ved fylte 70, før han igjen i noen år drev spesialistpraksis ved et spesialistsenter.
For mange mennesker i Østfold ble Kristian Harnæs et symbol på imøtekommenhet, trygghet og god medisinsk hjelp. I sitt mangeårige virke som barneavdelingens sjef og som lege i Fredrikstad møtte og behandlet han flere generasjoner av pasienter og var pediatriens foregangsmann og ansikt utad i dette området.
Noen av oss var så heldige å få ha ham både som læremester, som kollega og som god venn. Kristian Harnæs lot oss få trekke veksler på sin brede erfaring og sin kliniske innsikt og teft, noe han hadde i et omfang som kun er få forunt. Dessuten lærte han oss holdninger: til det grunnleggende i vårt daglige virke og at det sjelden finnes gode nok grunner til å avvise et sykt barn eller engstelige foreldre. At trangsynthet og fanatisme best møtes med åpenhet og toleranse, var han selv et levende eksempel på, uten bitterhet etter grufulle år i nazistenes konsentrasjonsleire.
Vi minnes ham i ærbødig takknemlighet for uvurderlig lærdom og godt vennskap.
