Legemiddel- og rusmiddelanalyser som øyeblikkelig hjelp

Materiale og metode

Alle rekvisisjoner merket øyeblikkelig hjelp i løpet av 2005 ble registrert. Analyser av metotreksat og ciklosporin ble ekskludert, da disse teknisk sett alltid håndteres som øyeblikkelig hjelp.

Prøvene ble klassifisert i én av følgende fire grupper ut fra indikasjon: mistenkt akutt forgiftning, mistenkt terapisvikt/bivirkninger, mistenkt overdosering eller mistenkt påført forgiftning. Med mistenkt akutt forgiftning menes det at det med overlegg er inntatt et stoff i presumptivt toksiske doser. Mistenkt overdosering ble definert som en tilstand der dosen av en eller annen grunn relativt sett hadde blitt for høy uten at det var noen bevisst bakenforliggende handling fra pasientens side. Vurderingen av om det var grunnlag for å analysere prøven som øyeblikkelig hjelp (heretter kalt reell øyeblikkelig hjelp) eller ikke, ble gjort ut fra at det måtte være en viss sannsynlighet for at et raskt analyseresultat kunne ha klinisk nytteverdi og at prøven hadde ankommet laboratoriet tilstrekkelig raskt til at prøvesvaret kunne benyttes i den kliniske beslutningsprosessen.

Resultater

I alt 390 prøver ble identifisert som øyeblikkelig hjelp, hvorav 351 var serumprøver og 39 urinprøver. Prøvene kom fra 376 pasienter, det vil si at det i 14 tilfeller var sendt både serum og urin fra en og samme pasient. Til sammenlikning analyserte vi alt i alt ca. 30 000 serumprøver og 80 000 urinprøver i 2005.

St. Olavs Hospital (inkludert Orkdal sjukehus) var den dominerende rekvirenten, men vi mottok også prøver fra resten av helseregion Midt-Norge og fra øvrige deler av landet (tab 1). I alt ble 273 prøver (70 %) vurdert som reell øyeblikkelig hjelp. En større andel av prøvene ble vurdert som reell øyeblikkelig hjelp fra St. Olavs Hospital (235 av 306, 77 %) enn fra andre helseforetak (38 av 84, 45 %). Den vanligste indikasjonen for å be om en øyeblikkelig hjelp-analyse var mistenkt akutt forgiftning (tab 1). Også her ble en større andel av prøvene fra St. Olavs Hospital (92 av 115, 80 %) vurdert som reell øyeblikkelig hjelp enn prøver fra andre helseforetak (35 av 63, 56 %).

De ti stoffene som det hyppigst ble bedt om spesifikk analyse av i serum, er vist i tabell 2. På indikasjonen mistenkt akutt forgiftning ble det oftest rekvirert serumanalyser av ulike benzodiazepiner, alkoholer og paracetamol. På indikasjonen terapisvikt/bivirkninger dominerte analyser av ulike antiepileptika, mens analysene på indikasjonen overdosering for en stor del dreide seg om digitoksin (tab 2).

Av de 156 serumprøvene tatt på indikasjonen mistenkt akutt forgiftning var 138 (88 %) positive på ett eller flere stoffer. Totalt ble det påvist 48 ulike stoffer i disse prøvene (tab 3). Av de 22 urinprøvene tatt på samme indikasjon, var 14 (64 %) positive, og det ble til sammen påvist 12 ulike stoffer i disse prøvene. Amfetamin (n = 5) og zopiklon (n = 3) ble oftest påvist, men det ble også funnet etanol, diazepam, oksazepam, fenobarbital, karisoprodol/meprobamat, cannabis, metamfetamin, metadon, kodein og morfin.

17 prøver (4 %) ble analysert på indikasjonen mistenkt påført forgiftning. Siden prøvene på denne indikasjonen ikke nødvendigvis rekvireres som øyeblikkelig hjelp, representerer ikke dette tallet alle slike prøver. Man mistenkte som regel stoffer som er kjent for å gi amnesi, atypisk oppførsel eller rus, som benzodiazepiner og gammahydroksybutyrat (GHB). Med unntak av kodein i ett tilfelle, ble det imidlertid kun påvist etanol i prøvene. I noen tilfeller var etanolkonsentrasjonene betydelige.

De to kasuistikkene som presenteres nedenfor illustrerer noen problemstillinger som analysetilbudet har bidratt til å løse.

Diskusjon

Resultatene fra denne gjennomgangen gir ingen komplett kvantitativ oversikt over alle øyeblikkelig hjelp-analyser for legemidler og rusmidler som ble utført ved vår avdeling eller St. Olavs Hospital i 2005. Metotreksat og ciklosporin, som rutinemessig analyseres som øyeblikkelig hjelp ved vårt laboratorium, er holdt utenfor. Etanol, paracetamol og salisylat i serum analyseres også ved sykehusets avdeling for medisinsk biokjemi. I 2005 utgjorde dette henholdsvis 1 170, 500 og 126 analyser (A. Åsberg, personlig meddelelse). Dessuten benyttet noen av de psykiatriske avdelingene ved sykehuset hurtigtester (3) for å påvise rusmidler i urinen.

Det finnes ingen konsensus om hvilke analyser som bør inngå i et tilbud om toksikologisk testing av legemidler og rusmidler (8). Av tekniske og ressursmessige årsaker har de fleste sykehus et begrenset analyserepertoar. Vanligvis tilbys de analysene man tradisjonelt har ansett det som viktig å få raske kvantitative svar på, blant annet fordi det kan ha direkte terapeutiske konsekvenser. Dette gjelder stoffer som paracetamol, salisylat, teofyllin, litium og etanol (1, 2, 9). Også metanol og etylenglykol er det viktig å kunne kvantifisere, men dette er teknisk mer kompliserte analyser som krever større ressurser.

De siste 7 – 8 årene er det praktisk talt ikke publisert studier som har undersøkt nytten av å gjøre utvidede analyser for legemidler og rusmidler på indikasjonen akutt forgiftning. Grunnen er trolig at studier fra 1980- og 90-årene i hovedsak konkluderte med at slike prosedyrer sjelden endret den kliniske håndteringen av pasienten (10 – 12). Flere forhold taler imidlertid for at påstanden om at nytteverdien av utvidet testing ved forgiftninger er begrenset, nå bør tas opp til revisjon. For det første har den analysetekniske utviklingen på området vært stor. Selv om det fortsatt kreves spesialutstyr, er metodene nå mer følsomme, og det kan analyseres på langt flere stoffer i en og samme prøve. Man kan dessuten spare pasienten for videre diagnostisk utredning hvis man påviser at et legemiddel eller et rusmiddel er årsaken til pasientens symptomer.

Dette er illustrert ved pasient 2, der man trolig ellers ville gått videre med mer omfattende og ressurskrevende undersøkelser. Det kan også være viktig med sikkerhet å utelukke at det har skjedd et inntak av toksiske stoffer, fordi man da må intensivere utredningen på andre områder. Utvidet testing for å påvise andre stoffer enn de tradisjonelle der spesifikk behandling er mulig, kan også være nyttig. Pasient 1 er et eksempel på dette. Selv om vi ikke vet hvordan utfallet ville blitt uten hemodialyse hos denne pasienten, taler mye for at hun ikke ville ha tilfrisknet så raskt, og hun kunne i verste fall ha utviklet en permanent nyreskade. I større grad enn tidligere kan man nå raskt kvantifisere stoffene i serum. Dermed vil det være lettere å avgjøre hvordan pasienten skal håndteres videre, for eksempel med overvåking i intensivavdeling, observasjon på vanlig sengeavdeling eller utskrivning.

Særlig ved forgiftninger med ukjent stoff er anamnese og kliniske funn helt sentralt for valg av analysemetode. Det er viktig å huske på at muligheten for å påvise et ukjent stoff som regel er større i urin enn i serum. Dette skyldes både at konsentrasjonen av de aller fleste stoffer er høyere i urinen og at det er lettere å få et større volum (10 – 15 ml eller mer) å arbeide med. På den annen side kan ikke urinprøver brukes til å si noe om hvor mye som er inntatt av et stoff; da må man gå videre med spesifikke analyser i serum. Vi anbefaler derfor at rekvirerende lege alltid tar kontakt med vakthavende lege ved avdelingen på forhånd i slike tilfeller. Det vil sikre at relevante kliniske opplysninger – som hvilke stoffer som mistenkes, pasientens symptomer, inntatt dose og tid fra inntak til prøvetaking – blir formidlet. Dette vil i sin tur bidra til å avgjøre hvilke analyser som er aktuelle, om det er hensiktsmessig å utføre disse som øyeblikkelig hjelp eller ikke, om det er ønskelig med en urinprøve i tillegg til serumprøven samt hvilke prøvevolumer som er nødvendige.

Tolkingen av resultatene gjøres av avdelingens vakthavende lege basert på den målte konsentrasjonen sammenholdt med kliniske opplysninger om pasienten. For mange legemidler er toksisk serumnivå mangelfullt definert, og graden av toksisitet er dessuten avhengig av pasientens alder og generelle helsetilstand samt eventuelt samtidig inntak av andre stoffer. I tillegg kan toleransefenomener medføre at det ikke kan settes absolutte grenser for når toksiske symptomer vil oppstå. På tross av dette er det vanligvis likevel mulig, basert på publisert litteratur (13) og egne erfaringer, å kunne føre et resonnement rundt hvorvidt en gitt konsentrasjon av et stoff er forenlig med aktuelle symptomer og funn hos pasienten. Tiden fra en prøve er mottatt til svaret foreligger varierer etter type analyse, men er vanligvis ca. to timer ved bruk av spesifikke metoder og ca. fire timer for full screening.

I 2006 ble tilbudet ved vår avdeling utvidet til også å omfatte analyser av sporelementer, tungmetaller og relaterte kjemiske forbindelser, som arsenikk, kvikksølvforbindelser, thallium og en rekke andre. Tidligere har slike prøver måttet analyseres utenfor helsevesenet, med de tolkingsmessige problemer dette har medført.

Det ligger utenfor rammene av denne studien å gjøre noen eksakt beregning av kostnadene ved øyeblikkelig hjelp-ordningen. Avdelingen har hatt lege i døgnkontinuerlig vakt til en fast kostnad lenge før ordningen ble satt i gang, og det var også tilstrekkelig ledig kapasitet på våre analyseinstrumenter til å håndtere prøvene. På disse områdene har derfor tilbudet ikke ført til vesentlig økt ressursbruk. Hovedkostnaden er trolig knyttet til økt bruk av bioingeniørtid på ubekvem arbeidstid, men i mange tilfeller analyseres prøvene uansett på tider da det likevel er bioingeniører til stede i avdelingen. Vår vurdering er derfor at både de investeringsmessige og de driftsmessige marginalkostnadene har vært beskjedne.

Nytten av øyeblikkelig hjelp-funksjonen er vanskelig å evaluere nøyaktig ut fra en retrospektiv gjennomgang som denne. En prospektiv studie med oppfølging av pasienter som har fått utført øyeblikkelig hjelp-analyser for å undersøke i hvilken grad prøvesvarene innvirket på diagnostikk, terapi og utfall ville være nyttig i så måte. En slik studie bør også vurdere den totale helseøkonomien knyttet til en slik tjeneste.