I Tidsskriftet nr. 21/2007 argumenterer Anne Eskild og medarbeidere for rutinemessige cervixcytologiske undersøkelser av kvinner under 25 år (1). Et viktig argument for innføring av organisert screening mot livmorhalskreft i 1995 var en mer rasjonell utnyttelse av et årlig volum på rundt 600 000 prøver, hvorav nesten 40 % ble tatt i forbindelse med svangerskapskontroller (2). Det var en betydelig overdekning i aldersgruppen 15 – 29 år og en underdekning hos kvinner over 50 år, en aldersgruppe med relativt høy insidens av livmorhalskreft (3). Den nye organiseringen har ført til færre prøver fra kvinner under 25 år og bedre dekning hos kvinner i alderen 55 – 69 år (4).
Ifølge Kreftregisterets tall var insidensen av livmorhalskreft hos kvinner under 25 år lav før innføringen av organisert screening, og de siste ti årene har den sunket ytterligere. Ifølge Eskild og medarbeidere kan dette skyldes underestimering av sann insidens, ettersom færre undersøkelser fører til at sykdommen ikke blir diagnostisert før senere i livet (1). Dette kan ikke utelukkes, men noen sikre utslag på insidensratene i de neste aldersgruppene ser man ikke. Tvert imot har insidensen i den screenede aldersgruppen 25 – 29 år også gått tydelig ned.
Screening mot livmorhalskreft innebærer først og fremst oppsporing av en risikofaktor for kreftutvikling, cervikal intraepitelial neoplasi (CIN), der behandling skal føre til redusert insidens av invasiv sykdom. At kvinner under 25 år kan ha høy prevalens av CIN, er i seg selv ikke noe argument for screening. Spørsmålet er hvilken risiko det er for progrediering til invasiv cancer og hvor raskt dette vil gå. Så langt er det ingenting som tyder på at verken risikoen eller progredieringshastigheten er spesielt stor når det gjelder denne aldersgruppen.
Insidensutviklingen for cervixcancer i Norge de siste 15 årene tilsier ikke at programmet bør utvides. Det er oppnådd en bedre og mer rasjonell fordeling av den cervixcytologiske kapasiteten. Mer effektiv oppsporing av premaligne tilstander kan formodentlig forklare mye av insidensreduksjonen i forhold til årene med villscreening. Flere studier viser at CIN-behandling kan medføre obstetriske komplikasjoner (5). Screening bør derfor begrenses til dem med høyest risiko for kreftutvikling. En utvidelse av programmet vil gi redusert effektivitet og påføre enda flere kvinner bekymringer og risiko for premature fødsler etter påvisning og behandling av cervikal intraepitelial neoplasi.
