I Tidsskriftet nr. 21/2007 tar Becker & Erlenkamp opp norsk tegnspråks plass i habiliteringen av hørselshemmede barn med cochleaimplantat (1). De hevder bl.a. at man ved Rikshospitalet fraråder bruk av norsk tegnspråk i habiliteringen av barn med implantat. Den komplekse sammensetningen av kandidater til cochleaimplantasjon gjør det vanskelig å generalisere tilnærmingen på en slik måte.
Formålet med cochleaimplantat er å gi barn hørsel og muligheten til å utvikle talespråklig kommunikasjon. Rikshospitalet anbefaler i utgangspunktet auditiv verbal/oral opplæring. Cochleaimplantasjon bør utføres tidlig, helst innen barnet har fylt ett år. Flere studier viser at det da er mulig å tilegne seg tilnærmet normale talespråklige ferdigheter med cochleaimplantat (2, 3). Hos noen få barn som av forskjellige grunner ikke utvikler talespråk som forventet, samt hos multifunksjonshemmede, vil det være aktuelt å anbefale tale med støtte av tegn eller tegnspråk. Foreldrene velger habiliteringsopplegg etter grundig informasjon.
Cochleaimplantat er en teknologisk nyvinning med kort historie, og den tekniske utviklingen har vært rivende. Studier som er basert på operasjoner foretatt for 15 – 18 år siden (4) blir av Becker & Erlenkamp tatt til inntekt for svake resultater etter cochleaimplantasjon. Disse kan i beste fall ses i et historisk perspektiv.
I døvekulturen anser de døve seg ikke som funksjonshemmede, men som en kulturell minoritet. Et avgjørende kriterium for å tilhøre denne kulturen synes å være at man behersker tegnspråk flytende (5). Dette er oppnåelig og naturlig for barn av døve foreldre, som har tegnspråk som morsmål. For majoriteten, nemlig døve barn i hørende familier, betinger det at foreldrene må lære seg et nytt språk. Så lenge man ikke har kunnet vise at simultan tilegnelse av ett visuelt og ett auditivt basert språk bidrar til bedre taleferdigheter og bedre kognitiv og sosial funksjon hos barn med cochleaimplantat, er det urimelig å forlange dette av foreldrene. Forskningsresultater om tospråklighet som simultan innlæring av to talespråk hos normalt hørende kan ikke uten videre overføres til å gjelde simultan innlæring av ett visuelt og ett auditivt språk hos hørselshemmede – blant annet pga. cochleaimplantertes forsinkede og begrensede tilgang på auditiv stimulering.
Denne diskusjonen er i hovedsak et skandinavisk fenomen. Nyere forskningsresultater gir ikke grunn til fortsatt å ta den opp i aktuelle fora.
