En stor del av legerforskere har sine hovedstillinger ved de medisinske fakultetene. Vi fant i en undersøkelse i 2005 at professorer mente at differansen mellom «rimelig lønn» og aktuell lønn var kr 345 000, for leger i mellomstillinger med doktorgrad var differansen kr 250 000 (1). Leger i vitenskapelige stillinger hadde en median ubetalt overtid (registrert) på åtte timer per uke. Vi er ikke kjent med at noen annen legeyrkesgruppe har så høy registrert ulønnet arbeidstid. Vi har beregnet at den reelle lønnsøkningen for leger i faste vitenskapelige stillinger ved universitetene var på under 2 % ved lønnsoppgjøret i 2007. Staten har angitt den generelle lønnsøkningen for befolkningen ellers til ca. 4,8 % i dette mellomoppgjøret.
Vi har forståelse for at ledelse og tillitsvalgte i Overlegeforeningen og Allmennlegeforeningen rettferdiggjør sin lønnsutvikling i mediene. Det er imidlertid å ønske at sentralstyret og forhandlings- og tariffutvalgene i Legeforeningen også ivaretar den virkelige lavtlønnsgruppen innenfor legeyrkene, nemlig professorer og førsteamanuenser i hovedstillinger. Vi snakker her om en yrkesgruppe med nærmere 25 års formell utdanning, de fleste med dobbeltkompetanse. Flere legeforskere har sagt opp sin universitetsstilling med dårlig lønn som hovedbegrunnelse.
Hva vil sentralstyret foreta seg for å råde bot på noe som oppleves som en grov urettferdighet? Det lønnsgapet som har utviklet seg mellom legeforskere og leger i egen næring eller i annen offentlig sektor, har hindret rekruttering av en hel generasjon leger til forskning. Hvem skal inspirere, utvikle og lede den neste generasjon legeforskere?
