Forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen og Legeforeningen har nylig forhandlet om arbeidsbetingelsene for kirurger som ønsker å verve seg til ISAF-styrkene i Afghanistan. Det fristes med betydelige lønnsløft og større karrieremuligheter. Undertegnede – leger i den norske Afghanistankomiteens helseteam for den afghanske motstandsbevegelsen mot den sovjetiske okkupasjonen i 1980-årene – ber alle kolleger om å tenke seg om før de eventuelt drar i østerled.
Den gang var det få nordmenn som var i tvil om at Sovjetunionen var okkupanter i Afghanistan – selv om Den røde hær påberopte seg å være invitert dit for å forsvare en påstått progressiv regjering i Kabul. Historien er full av eksempler på at angriperen i en krig sier seg å ha edle hensikter. FN ble stiftet på ruinene av to verdenskriger for å opprette en internasjonal rettsorden som forbyr krig som middel til å løse internasjonale konflikter – unntatt i selvforsvar eller når verdenssamfunnet støtter krigen gjennom vedtak i Sikkerhetsrådet. Norges krigføring i Afghanistan kan folkerettslig sett ikke begrunnes med selvforsvar, og de påberopte resolusjoner i FNs sikkerhetsråd har ikke dreid seg om militær okkupasjon av Afghanistan. ISAF-styrkene ble opprettet for «å hjelpe det afghanske folket, ikke for å styre dem», som det står i innledningen om ISAF på Forsvarets nettsider (1). Uansett edle motiver er konflikten i Afghanistan i dag en desperat krig om kontroll over landet. Parallellene til 1980-årene er skremmende.
ISAF-styrkene innrømmer at de ikke alltid vet hvem de kriger mot, bortsett fra at fienden kalles «Taliban». Det er godt dokumentert at Taliban-bevegelsen i 1990-årene var en politisk konstruksjon initiert og styrt av en mektig pakistansk militær etterretningsorganisasjon (ISI) som regjerte i Tora Bora, styrte over Osama bin Laden og forsynte de afghanske mujahedinkommandantene med amerikanske våpen. I dag, med Pakistans president som alliert i «krigen mot terror», er det grunn til å minne om disse fakta: Det er fortsatt ISI som trener, utruster og styrer «Taliban». Igjen bombes landsbyer, bryllupsfester og ambulanser av regimet i Kabul, denne gang ved hjelp av F16-jagere og norske flyoffiserer, igjen sendes afghanerne til tortursentre, og denne gang er det bl.a. norske soldater som har fakket dem. I sin desperasjon over liten militær fremgang allierer Kabul-generalene seg igjen med narkobaroner, denne gangen med Vestens velsignelse.
Afghanerne husker den norske medisinske og humanitære støtten til motstanden mot Sovjetunionens okkupasjon. Norske leger hadde godt rykte i landet, men nå står ryktet på spill. Norge bruker nå dobbelt så mye penger på krigføring som på humanitær innsats i Afghanistan. Det betyr at det humanitære rommet innsnevres – og med det utsiktene til fred. Norske leger må tenke seg om.
