Bjørn Hofmann skriver i Tidskriftet nr. 22/2007 om «moralske utfordringer ved bruk av levende nyredonorer» (1). Flere av påstandene i hans kronikk kunne kommenteres, men jeg skal holde meg til det han skriver om kjøp av organer fra levende donor i utlandet. Som mangeårig medlem av Europarådets ekspertkomité for transplantasjon og som deltaker på flere internasjonale kongresser der bruk av levende nyregiver har vært diskutert, har jeg en annen oppfatning av saken enn Hofmann.
De aller fleste land har i lovs form vedtatt forbud mot salg og kjøp av organer. Både Europarådets menneskerettskommisjon, FN og Verdens helseorganisasjon forbyr slik virksomhet. Internasjonale faglige medisinske sammenslutninger har i sine etiske regler et eksplisitt forbud mot at medlemmer kan delta i slik virksomhet.
Undersøkelser om salg av organer er beheftet med mangler, ettersom slik virksomhet er kriminell. Rapportene er ofte anekdotiske. Giverne kommer oftest fra Moldova, Georgia, Egypt, Pakistan, India, Filippinene og enkelte land i Sør-Amerika. Nesten alle giverne er fattige, de er ofte analfabeter og avspises som regel med under 2 000 amerikanske dollar. Seks måneder etter donasjonen er de like fattige. De tilbys ingen etterkontroll. De tør ikke stå frem – det hevdes at de fleste skammer seg og angrer på at de har latt seg operere. I Iran er det opprettet et statlig kontor der iranere kan melde seg for å selge en nyre til en annen iraner. Prisen er 1 000 dollar. I tillegg avtales det mellom giver og mottaker en ekstra kompensasjon som er hemmelig og som omtales som «rewarded gifting». Et iransk pass, sies det, kan kjøpes i Oman for 500 dollar. I Kina blir det tatt organer fra dødsømte etter at de er avlivet. Av 6 600 nyretransplantasjoner i Kina i 2006 skjedde angivelig 5 730 med nyrer fra døde fanger.
Mottakerne kommer fra bl.a. Canada, Japan, Saudia-Arabia og De forente arabiske emirater. I en undersøkelse i Frankrike ble det funnet 12 pasienter som hadde reist utenlands for å få transplantasjon med nyre fra fremmed, levende giver. I Skandinavia vet man om enkelte pasienter som er blitt nyretransplantert i utlandet, de aller fleste av disse er født utenfor Skandinavia. Nyretransplantasjonen finner sted i bl.a. Egypt, Pakistan, Iran, Tyrkia, Filippinene, Sør-Afrika og Sør-Amerika. Mottakerne betaler ofte så mye som 70 000 dollar. Det er ikke tvil om at virksomheten organiseres av mafialiknende organisasjoner.
Å stille spørsmål, slik Bjørn Hofmann gjør, om «i hvor stor grad helsepersonell skal bidra til eller legge forholdene til rette for at norske pasienter kan få organ fra levende donor i utlandet» (1) viser at han ikke har satt seg godt nok inn i hvordan denne virksomheten faktisk skjer i dag. I tillegg er den etiske standarden til helsepersonellet som arbeider i norsk transplantasjonsmedisin langt høyere enn det han synes å tro.
