Inger Natvig Norderhaug og medarbeidere ved Kunnskapssenteret hevder i Tidsskriftet nr. 23/2007 at prinsippene for tradisjonelle ekspertbaserte oversikter for vurdering av helserisiko ikke omfatter metodene for kunnskapsbasert medisin (1). Forfatterne kjenner tydeligvis ikke til hvordan bruk av toksikologiske metoder og kunnskap inngår i moderne forvaltningsrettede risikovurderinger. Toksikologiske data fremskaffes med spesifiserte krav til testmetodikk (2) og vurderes ut fra regelverksbaserte kriterier (3). Prosedyremessige forhold vedrørende transparens er utviklet av bl.a. European Food Safety Authority (4), og arbeidet med transparens om vitenskapelige forhold er snart ferdig.
Natvig og medarbeidere viser også til forskjeller i vurdering av kreftrisiko ved snusbruk og påpeker at man i Norge og i New Zealand kom til en annen konklusjon enn det man gjorde i International Agency for Research on Cancer (IARC) og i en svensk utredning (1). Kunnskapssenterets vurdering og den newzealandske vurderingen om at man ikke kan trekke noen konklusjon var ufullstendige, all den stund de til tross for sine «kunnskapsbaserte prosesser» hadde valgt ikke å ta med toksikologisk og annen laboratoriebasert dokumentasjon.
Natvig og medarbeidere påstår at IARCs vurdering er en tradisjonell ekspertbasert oversikt helt uten metodekapittel som kunne gitt innsikt i hvordan rapporten er utformet (1). Dette er feil. Metodene for dokumentasjonsinnhenting og kriteriene for vurdering av kreftrisiko er beskrevet i stor detalj (5). Fremgangsmåten for kunnskapshåndtering som er foreslått av Guzelian og medarbeidere (6) og som forfatterne viser til, likner til forveksling på hovedtrekkene i IARCs tilnærming.
Hva er dokumentasjonen for at en mekanisk «kunnskapsbasert prosess» med maskinell eksklusjon av forskningsrapporter gir et utvalg som avspeiler virkeligheten på en mer sannferdig og nyansert måte enn en kvalifisert vurdering utført av erfarne fagfolk? Guzelian og medarbeidere har foreslått at man kan benytte et «ready-made quality assessment instrument» (6), men hvordan kan man da vite om kvalitetsmålene er vektet etter en rimelig skala seg imellom og på tvers av studiene og om alle aspekter ved kvaliteten er tatt i betraktning? Finnes det ikke mange eksempler på at intuisjon, improvisasjon og klokskap er nødvendige faktorer i etableringen av ny kunnskap, og at en tilsvarende våken, opplyst og selvkritisk holdning er viktig også når det gjelder oppsummering og formidling av andres forskning?
