– Det vil bli en ressurs å få med Shaygani som støttekollega. Det sier Øystein Melbø Christiansen, spesialist i psykiatri og samfunnsmedisin, en av initiativtakerne til seminaret.
– Iranske leger kan sikkert oppleve det lettere å nærme seg Shaygani, og i tillegg kan han lære sine norske kolleger å være mere var for de problemene som han beskriver. Vi bør arbeide for å få flere støttekolleger med fremmedkulturell bakgrunn, sier han.
– Det er viktig for oss å forstå at selv en så ressurssterk, klok, tilpasningsdyktig og vennlig mann som Sharan Shaygani har opplevd betydelige tilpasningsproblemer i Norge, sier Melbø Christiansen. – Videre er det tankevekkende at selv om han klarte å etablere seg faglig, så forteller han om vedvarende og kanskje økende trakassering. Sorgaspektet ved å måtte oppgi sin kultur og sitt land ble sterkere for meg under hans innlegg. En chilensk flyktning sa i et intervju for mange år siden at han følte seg hjemløs da han forventningsfull vendte tilbake til et demokratisk Chile. Han sa at han måtte innse at barndommens rike ikke var et kvartal eller en by, men en epoke som var over da han vendte tilbake. Sorgopplevelse er en tilleggsdimensjon vi må ta hensyn til, sa Melbø Christiansen. – Jeg har nok vært mer opptatt av å undersøke om flyktninger og asylsøkere har problemer distinkt knyttet opp til psykiske problemer utløst av at de vært utsatt for tortur eller har blitt tvunget til handlinger som man senere har vanskelig for å vedstå seg, sier han.
– Melbø Christiansen sier at det var et oppmuntrende sammentreff å oppleve at årsmøtet i Norsk psykiatrisk forening dagen før seminaret etablerte et eget utvalg for fremmedkulturell psykiatri. – Dette utvalget skal arbeide for at både pasienter og psykiatere som har en bakgrunn forskjellig fra den rotnorske kulturen, inklusive våre egne samer, skal få bedre vilkår, sier han.
– Det er et tankekors at psykiatri nå synes å være den spesialiteten som tiltrekker seg flest fremmedkulturelle leger, sier han. Det er positivt å få psykiatere som behersker fremmedkulturelle ytringer, både med hensyn til språk, kroppsspråk og symptomutforming. Samtidig er det en kjensgjerning at den store majoriteten av pasientpopulasjonen i Norge utenfor Oslo har en norsk kulturbakgrunn. Etter min oppfatning er allmennmedisin og psykiatri de to spesialitetene som setter strengest krav til å beherske verbal og ikke-verbal kommunikasjon optimalt, særlig når det gjelder abstrakte og emosjonelle aspekter som det kan være vanskelig å lese seg til forståelse av. I begge spesialitetene har jeg opplevd at sårbare pasienter «låser seg» tidlig i konsultasjonen, dersom jeg har misforstått et subtilt uttrykk med flere mulige betydninger sier Melbø Christiansen.
