Nok en takk til Arnt Jakobsen for muligheten til å utdype enda et tema som min kronikk av plassmessige grunner bare kunne nevne. Hensynet til levende organdonor er uvegerlig viktig, enten organdonoren er fra Pakistan, Kina eller fra Toten. Utnyttelse av folks fattigdom for å rekruttere dem til å selge organer oppfattes som problematisk. Det samme gjelder dårlig oppfølging av donorer. Som referansene i mitt forrige svar viser, er problemet at dette vanskelig kan brukes som prinsipielt argument mot salg av organer. Dersom vår virkelige bekymring var den nødvendige medisinske oppfølging og helse til personer i andre deler av verden, ville norsk helsevesen og norsk transplantasjonsmedisin sett ganske annerledes ut. Om vår omsorg gjaldt donorer som sårbar gruppe, ville vi også i Norge vurdert den praksis at nyrepasientens helsepersonell kontakter donor (og derved får en dobbeltrolle).
Foreløpig synes omfanget av nordmenns organhandel i utlandet å være lite. Likevel må vi være oppmerksomme på problemstillingen. Det er bra at Jakobsen er enig i dette. For norsk transplantasjonsmedisin tror jeg de største utfordringene ligger i hvordan vi på best mulig måte skal få organer til dem som trenger det. Kanskje vi heller burde diskutere det?
