Ernst Bjerke tar i Tidsskriftet nr. 24/2007 – julenummeret – frem en interessant kasuistikk fra vår norske medisinske historie (1). Det dreier seg om et av Norges få beskrevne tilfeller av litopedion – steinbarn. Historien er interessant i et samfunnsmedisinsk og historisk perspektiv; en kvinne går syk i ti år uten legetilsyn. Det er «kloke koner» og ektemann som står for undersøkelse og behandling, og en skoginspektør fører journalen. Hva skjer så når datidens medisinske gåter møter nåtidens tidsskriftredaksjoner?
I en leder i det samme nummer av Tidsskriftet skriver medisinsk redaktør Erlend Hem at Bjerkes artikkel «viser hvordan ordningen med ekstern fagfellevurdering fungerer på sitt beste» (2). Som medlemmer av den utvidede krets av eksterne fagfeller tillater vi oss å spørre: Er historien om et sjeldent steinbarn egentlig beskrivelsen av en vanlig dermoidcyste? Tenner, hår, talg og knokkelvev er typisk innhold i en slik cyste. Dermoidcyster kan vokse til de fyller hele abdomen og kan gi amenoré. Derfor er det ikke rart at man ut fra datidens medisinske viten mente at kvinnen fra Innset var gravid. De involverte den gang visste nok heller ikke at fostre normalt bare har anlegg for 20 tenner og ikke 29, som var det antallet tenner man plukket ut av kvinnens mage.
Kanskje tar vi feil – kanskje var dette et steinbarn. Steinbarn er imidlertid særdeles sjeldent, mens dermoidcyster er relativt hyppig forekommende. Vi våger dermed påstanden om at Tidsskriftet her har tenkt sebra når de hører klaprende hover. Kanskje er vi gledesdrepere, men vi tror det er en hest.
