Jeg har med interesse lest Jon Henrik Laakes kommentarartikkel om livsavslutning i intensivavdelinger i Tidsskriftet nr. 24/2007 (1). Jeg er selv spesialist i anestesi med mange års erfaring fra intensivmedisin. Anestesileger på intensivavdelinger må ta mange medisinske og etiske avgjørelser i hverdagen. Når livsforlengende behandling skal avsluttes, er det viktig å finne ut hva pasienten ønsker selv eller hadde ønsket dersom han kunne blitt spurt. Dessverre er dette som regel ikke så enkelt, og ofte er en eller flere personer i tvil om hva som er riktig å gjøre i en gitt situasjon. Hva om pasienten er dement, pasientens ønske er ukjent, de pårørende er uenig seg imellom eller legene og sykepleierne har forskjellige oppfatninger om hva som burde gjøres? Laake skriver at kunnskapsgrunnlaget og premissene for beslutninger i intensivavdelinger ofte ikke er entydige (1). Når en avgjørelse er usikker, situasjonen gir en følelse av ubehag eller av at verdier er truet (2) eller når man må velge det minste av to onder (3), oppstår det ofte et etisk dilemma.
Etisk refleksjon kan hjelpe til å belyse alle sakens sider og kan foregå i en smågruppe med f.eks. lege, sykepleier, pasient og/eller pårørende. I vanskelige situasjoner kan det derimot være veldig nyttig å bruke systematiske etiske refleksjonsmetoder og verktøy, som å konsultere en etikkrådgiver, et etisk team eller en etikkomité. Disse er mer enn bare «tverrfaglige kollokviegrupper» (1); de kan bidra til å belyse en sak med forskjellige fagbriller, fra forskjellige ståsteder og med forskjellig kunnskap. Målet er å finne et eller flere etisk forsvarlige handlingsalternativer. At behandlende lege rådfører seg med andre personer og instanser, betyr ikke at han slipper å ta avgjørelsen selv. Han har fremdeles ansvaret for avgjørelsen, men det kan være en lettelse å ha hørt argumentene til alle berørte parter.
En nasjonal veileder for avståelse og avslutning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke vil trolig kunne være et hjelpemiddel til mange intensiv- og sykehjemsleger og muligens føre til mindre unødvendig diagnostikk og overbehandling. Temaet burde tas opp i forberedende samtaler med pasienter spesielt i sykehjem. Jeg er enig med Laake at vi leger må ta ansvar for medisinske og etiske beslutninger ved livets slutt, men jeg synes at vi burde ta i bruk tilgjengelige hjelpemidler som en skriftlig nasjonal veileder, etikkomiteer eller andre former for systematisk etisk refleksjon for at beslutningen skal bli så god som mulig.
