Pedersen & Førde – og til dels også Bollig – synes å tro at jeg er fremmed for at jus og etikk hører hjemme i medisinske vurderinger. Dette er en misforståelse. Som det tydelig fremgår av min artikkel (1), mener jeg tvert om at slike forhold er viktige elementer når indikasjonsstillingen ved intensivmedisinsk behandling vurderes. At det skulle bli liten plass til pasienter og pårørende i det perspektivet jeg anlegger, tolker jeg som ubegrunnet mistro fra mine motdebattanters side. Men det er i ferd med å bli trangt om plassen i norske intensivavdelinger, ikke pga. pasientene og deres pårørende, men pga. de mange som mener seg berettiget til å ha synspunkter på hvordan vi som utøver intensivmedisin skal skjøtte våre oppgaver overfor kritisk syke pasienter.
Veilederen som Førde & Pedersen står bak, er ikke mer generell enn at den gir føringer for hvordan respiratorbehandling skal avsluttes, hvilke medikamenter som bør og ikke bør benyttes i livets siste fase –forfatterne gir endog til beste sine synspunkter på avslutning av ECMO-behandling (ekstrakorporal membranoksygenering). Hva veilederen overhodet ikke berører, er det som er vår største utfordring: Hvor stor sannsynlighet for fatalt resultat eller alvorlig uførhet skal til før behandlingsavslutning blir det foretrukne valg – og innen hvilke usikkerhetsmarginer? Dette er et langt større dilemma, også etisk, enn de selvfølgeligheter som veilederen trekker opp. Å gjøre prognostiske vurderinger i intensivmedisin fordrer kunnskap og erfaring med intensivpasienter, noe man i hovedsak har i miljøer som befatter seg med intensivmedisin, og i minimal grad utenfor. Det blir derfor litt smålig når Pedersen & Førde prøver å fremstille dette som et spørsmål om spesialitetshegemoni ved å antyde at jeg fremmer anestesiologiske interesser.
Her er vi også ved kjernepunktet: Veilederen etablerer et beslutningshierarki der «kliniske etikkomiteer» rangeres høyest, simpelthen fordi det vil være nærmest utenkelig å fravike de råd komiteen gir. Beslutninger som betinger hardt tilkjempet faglighet, overlates altså til et lavere kompetansenivå enn spesialistens, slik at denne nærmest fremstår som komiteens faglige veileder; derfor begrepet «kollokviegruppe».
Markestad trekker paralleller mellom arbeidet frem mot en nasjonal veileder for livsavslutning og arbeidet som resulterte i retningslinjer for lindrende sedering. Forskjellen er at lindrende (eller terminal) sedering var en lite kjent og lite anvendt praksis som ble aktualisert da den ble sidestilt med aktiv dødshjelp. Slik kan man neppe karakterisere de rundt 1 400 behandlingsavslutningene som finner sted i norske intensivavdelinger hvert år. Her dreier det seg om godt innarbeidede rutiner. Jeg konstaterer for øvrig at Markestad synes å dele mitt syn på at det var uklokt av myndighetene å gi Seksjon for medisinsk etikk oppdraget med å utferdige en nasjonal veileder, men han underslår at initiativet til å samordne dette arbeidet med representanter for utøverne av faget kom fra Legeforeningen.
Bratlid påpeker at helsepersonell og pårørende i de fleste tilfeller kommer til en felles forståelse om livsavslutning – med eller uten retningslinjer. Dette var et sentralt poeng også i min artikkel. Det er grunn til å påpeke at Haukeland Universitetssjukehus har retningslinjer for livsavsluttende behandling. I møte med en far i dyp krise kom imidlertid disse til kort. Jeg har liten tro på at en nasjonal veileder vil kunne forhindre at liknende saker fra tid til annen vil prege avisoverskriftene. Bratlids fortolkning av Helsetilsynets vurderinger i Kristina-saken er imidlertid så avvikende fra min egen at jeg bare kan vise til Helsetilsynets dokumenter, som er offentlig tilgjengelig.
