I Tidsskriftet nr. 3/2008 er Jørgen Lorentzen bekymret for økningen i AD/HD-medisiner (1). Reseptregisteret viser at medikamentbruken har stabilisert seg rundt 0,6 % for gutter under ni år. Blant gutter over ti år er forbruket økt med vel 50 % siden 2004. En SINTEF-rapport fra 2004 konkluderer med at AD/HD tidligere har vært underdiagnostisert i Norge, at det er store regionale forskjeller og lang ventetid for å få behandling. Dertil ble reglene for forskrivning endret i 2005 for å gjøre legemiddelbehandlingen mer tilgjengelig for personer med indikasjonen AD/HD. Økningen må ses i sammenheng med disse faktorene.
Lorentzen viser også til den amerikanske MTA-studien (Multimodal Treatment Study on ADHD), som viste klarest symptombedring der det ble brukt legemidler. Ved en oppfølgingsundersøkelse etter 22 måneder var imidlertid fortrinnet til dem som opprinnelig ble behandlet med legemidler borte (2). Lorentzen slutter av dette at mange gutter med AD/HD ikke trenger behandling med AD/HD-medisiner. Imidlertid ble MTA-studien i sin opprinnelige form, med randomiserte kontrollpersoner, avsluttet etter 14 måneder. Fordi oppfølgingsstudien fant sted i en periode der bruk av randomiserte kontrollpersoner hadde opphørt, har vi lite vitenskapelig grunnlag for å trekke effektfunnene i tvil. De som deltok i oppfølgingen, var ikke lenger pålagt den opprinnelige behandlingsplanen. I tillegg til at fortrinnet til dem som fikk behandling med legemidler var borte i oppfølgingsstudien, hadde 45 % som opprinnelig kun ble tildelt intensiv atferdsterapi, startet med systematisk legemiddelbehandling. Av dem som opprinnelig begynte behandling med legemidler, hadde nær 30 % sluttet med medisinene eller trappet ned. Mulige forklaringer på de endrede funnene kan derfor være at noen av de dårligste pasientene fra kontrollgruppen startet med legemidler og/eller at de pasienter med minst symptomer valgte å avslutte behandling.
Oppfølgingen gir grunn til optimisme vedrørende behandling av AD/HD. Men vi trenger mer kunnskap om effekten av legemidler brukt i kritiske faser og i forhold til symptomstyrke. Og det må forskes langt mer på effekten av andre behandlingsformer og hjelpetiltak i skolen.
Ikke alt aktivt er hyperaktivt. Men de som får diagnosen AD/HD har så stor grad av uro og impulsivitet at det ikke så lett lar seg styre av viljestyrken. Jo hardere man prøver – og mislykkes – jo større blir smerten. Min bekymring er at mange av guttene med AD/HD får for lite hjelp. For lenge siden måtte unge menn gå på glødende kull for å bevise noe. Ingen vil anbefale dette i dag.
