Fredrik Fasting Torgersens begjæring om ny behandling av sin livstidsdom ble avslått i 2006. Randi Rosenqvist fremsetter i en artikkel om rettsmedisinske vurderinger i Tidsskriftet nr. 3/2008 følgende påstand: «I Torgersen-saken har saksøker i gjenopptakelsessaken hevdet at de rettsmedisinske sakkyndige har villedet retten» (1). Hun etterlater inntrykk av at Torgersen ikke har dekning for det han hevder. De sakkyndige avga i 1958 skråsikre uttalelser om at bittmerket i den dreptes bryst var påført av Torgersen (tannbittbeviset), og at litt avføring på hans sko stammet fra åstedet (avføringsbeviset). Den rettsmedisinske kommisjon, som Rosenqvist leder, underkjente disse bevisene i 2001 og 2004. Vi vet også at det ikke fantes grunnlag for påstandene om at barnåler funnet i Torgersens dress kom fra åstedet (barnålbeviset).
Rosenqvist skriver videre at Torgersens henvisning til en artikkel i Science fra 2005, der det fremkom at sakkyndiguttalelser innen «forensic science» var feil i to av tre dokumenterte justismord, er misvisende, fordi «artikkelen dreier seg i stor grad om feil gjort av eksperter på identifisering av kuler, bildekkmerker, fingeravtrykk etc.» (1). Materialet artikkelen bygger på er foreløpig uspesifisert, men førsteforfatteren Michael Saks mener at artikkelen har stor rettsmedisinsk relevans (personlig meddelelse). Hvordan Rosenqvist kan hevde noe annet, er uforståelig. Riktignok blir rettsmedisin ofte brukt bare om rettspatologi og klinisk sakkyndighet. Men i utvidet forstand omfatter fagområdet mye mer, inkludert visse former for kriminalteknikk. Grensen er uklar mellom rettspatologi og analyser av spor som f.eks. avføring.
Rosenqvist har tidligere foreslått at kriminaltekniske analyser basert på vitenskapelighet kan være del av rettsmedisinsk arbeid (2). «Forensic science» betyr anvendelse av all slags vitenskap i jusen og reduserer ikke presisjonskravet i forhold til klassisk rettsmedisin. Det er neppe større feilprosent ved analyse av bildekkavtrykk enn ved klarlegging av bittmerker, avføringsspor eller kritiske dødstidspunkt.
Den rettsmedisinske kommisjon ble etablert i 1900, og Rosenqvist hevder at «Kommisjonen har foretatt ekstern kvalitetssikring av alle sakkyndighetsuttalelser i straffesaker» (1). Kommisjonsmedlem Olav A. Haugen har derimot påpekt at mange sakkyndige ikke etterlever innsendelsesplikten for sine rapporter (3). I strid med loven ble heller ikke sakkyndighetserklæringene i Torgersen-saken i 1958 forelagt kommisjonen.
Gjenopptakelseskommisjonen tok ikke hensyn til at alle de tre tekniske bevisene ble feiltolket i 1958. Dette er uforståelig og skremmende, noe som understrekes av kommisjonsleder Janne Kristiansens kommentar til TV 2: «Vitenskapen får uttale hva de vil.» Ved å skrive som Rosenqvist gjør (1), bidrar også hun til å styrke fordommene mot gjenopptakelse av Torgersen-saken. Vi regner med at dette ikke var hensikten, og oppfordrer henne til å rette opp inntrykket ved å korrigere seg selv.
