– Tenk vidt rundt den globale helsepersonellkrisen.
Hilde Engjom (t.v.) synes Ling Merete Kituyi, Arne-Petter Sanne og Bjarne Garden bidrog til et spennende seminar. Foto Anne Winsnes Rødland
Det var oppfordringen fra innlederne da Legeforeningens utvalg for internasjonal helse nylig arrangerte seminar om rekruttering av helsepersonell fra lavinntektsland.
– Vi må våge å ikke bare se på helsepersonellkrisen, men også den overordnede helsesystemkrisen og den politiske krisen, sa Ling Merete Kituyi, som i mange år har arbeidet som lege i Kenya.
– Migrasjon er bare ett av flere symptomer. Behandling må gis til hele helsesystemet og mye utenfor det, istemte Bjarne Garden fra Norad.
Når legene drar
Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at det på verdensbasis mangler ca. 2,4 millioner leger, sykepleiere og jordmødre. Dette hindrer fattige land i å tilby gode og tilstrekkelige helsetjenester. Ling Merete Kituyi fortalte at det bare er rundt 14 leger per 100 000 innbyggere i Kenya. Dårlige arbeidsvilkår, lav lønn og dårlige karriereutsikter bidrar til at leger i fattige land flytter. Det er ikke bare forholdene ved hjemlandet – kalt «push»-effekter – som får dem til å dra. De lokkes også av muligheter til bedre lønn og faglige vilkår i landet de reiser til – såkalte «pull»-effekter. Faktorer som barnas mulighet for utdanning og sosiale goder som helsetjenester og pensjon, spiller også inn.
Det er ikke bare slik at kompetansen og kunnskapen flytter fra fattige til rikere land. Også innad i fattige land er det store forskjeller mellom by og bygd, og mellom offentlig og privat sektor. Dessuten forsvinner mange leger til store humanitære organisasjoner.
– De snakker mye om migrasjonsproblemer, men ansetter lokale, høyt utdannede leger i sine prosjekter. Det positive er at det gjør programmene mer effektive, siden legene allerede har høy kunnskap om det som er nødvendig på stedet. Likevel er dette noe vi bør ha klart for oss med hensyn til hvor legene blir av, mente Kituyi.
Ny rapport
På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har Sosial- og helsedirektoratet og Norad utarbeidet rapporten En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell , med ønske om å redusere strømmen fra fattige til rike land. Det foreslås tiltak langs tre dimensjoner – nasjonal behovsdekning, bistand til fattige land og ansvarlig rekruttering.
– For å dekke det nasjonale behovet, foreslår vi å utnytte den eksisterende arbeidskraften i sektoren bedre, og at vi utdanner tilstrekkelig helsepersonell selv, sa Arne-Petter Sanne. Den norske bistanden bør rettes mot tiltak som øker kapasiteten på helseutdanninger i fattige land, som styrker og utvikler utvekslingsordninger mellom Norge og fattige land, og som reduserer «push»- og «pull»-effekter. For å sikre en ansvarlig rekruttering av helsepersonell, foreslås det å etablere et rammeverk og mekanismer som begrenser rekruttering av utdannet personell fra fattige land. Sanne presiserte imidlertid at det er viktig å ikke ødelegge for all migrasjon.
– Mennesker har rett til å migrere, og det må vi verne om. I tillegg må vi unngå at vi i ansettelsessammenhenger diskriminerer en kvalifisert lege fordi legen kommer fra et lavinntektsland, understreket han.
Lokal kompetanseoppbygging
Noe av det som har vist seg mest effektivt, er lokal kompetanseoppbygging. Professor Edvard Hauff fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo fortalte om sine erfaringer med å bygge opp en psykiatrisk helsetjeneste i Kambodsja.
– Psykiatriprosjektet viser hvordan man kan skape et varig helsetilbud gjennom å bygge opp og opprettholde fagmiljøer lokalt. Det var lærerikt, mente utvalgets leder, Hilde Engjom. Hun var generelt svært fornøyd med seminaret.
– Kunnskapsflukt og migrasjon av leger er det første temaet vi særskilt setter søkelyset på i utvalget. Selv om tiden ble litt knapp, ga fremstillingene av ulike faktorer som kan påvirke valget om å flytte eller bli i hjemlandet, liv til innholdet i artikler og rapporter, sa hun.
