Den gjeldende aldersgrense på 75 år for leger har gitt seg flere meningsløse utslag. Man har uten nærmere begrunnelse fastsatt 75 års alder som stopp for evnen til å kunne utøve forsvarlig legegjerning. Det kan etter søknad gis begrenset rett til innskrenket virksomhet, avhengig av en bekreftet praksis på et visst antall ukentlige timer, men med inndragning av visse forskrivningsrettigheter og retten til å sykmelde etc. Det har ikke vært vist til noen dokumentasjon om misbruk av disse nevnte rettigheter hos eldre. Loven om tap av lisens og de strenge forskriftene er gitt for eldre leger uansett egnethet og arbeidsevne. Det kan synes merkelig at man kan beholde «retten» til å skrive fagartikler/-bøker og til å drive konsulentvirksomhet, men ikke retten til å gi råd om individuell pasientbehandling. En stor gruppe av våre kolleger med stor erfaring og bibeholdt kompetanse er blitt satt utenfor ene og alene fordi de har passert en vilkårlig aldersgrense, satt til 75 år av et helsebyråkrati.
Man bruker uttrykket at «autorisasjonen er inndratt». I realiteten er autorisasjon som lege noe man får ved å avlegge embetseksamen i medisin. Man beholder sin autorisasjon og sin tittel som lege hele livet. Derimot kan lisensen (licentia practicandi) inndras ved lovbrudd, mental reduksjon eller psykiske lidelser, men det gjelder jo selvsagt alle aldersgrupper.
Diskriminering på grunn av alder er erklært å være i strid med menneskerettighetene. Det er vanskelig å forstå hvordan vi i Norge kan holde fast på en slik diskriminerende bestemmelse, en bestemmelse som vi praktisk talt er alene om i verden. Det er rimelig at man etter å ha oppnådd en viss alder må kunne dokumentere tilstrekkelig god psykisk og fysisk helse til å kunne utøve legegjerningen, men denne avgjørelsen skal ikke treffes av et byråkratisk kontor, det skal gjøres av kompetente leger. Begrenset lisens kan være en god løsning både for angjeldende lege selv og for samfunnet, som faktisk mangler erfarne leger. Vi vil også tro at de aller fleste av våre eldre kolleger selv vil være i stand til å vurdere når man bør legge inn årene.
Våre kolleger, særlig de yngre, for hvem høy alder er noe fjernt noe, har gått altfor stille i dørene når det gjelder de urimeligheter som denne lovregelen innebærer. Derfor er det å håpe at opplysninger fra vårt fagmiljø om dette kan føre til videre protester mot denne diskrimineringen. Det er også på andre måter klokt å forberede sin egen alderdom. Mange mister i grunnen sin «identitet» den dagen den hvite frakken henges opp og kontordøren lukkes for siste gang, sannsynligvis særlig etter at man i tillegg er blitt fratatt sin lisens.
