I en nyttig artikkel i Tidsskriftet nr. 6/2008 (1) gir Eva A. Jacobsen en god oversikt over status for endovaskulær behandling ved hjerneinfarkt. Om disse lovende teknikkene skulle vise seg å være til nytte, vil det føre til betydelig omorganisering av slagbehandlingen i Norge. Som anført i en leder av Jan C. Frich i samme nummer er metodene i dag å regne som eksperimentelle (2).
Med referanse til Sacco og medarbeidere (3) anslår Jacobsen at 8 – 10 % av alle hjerneslag skyldes intrakranial aterosklerose (1). I dette materialet var det imidlertid store forskjeller mellom grupper av ulik etnisk bakgrunn. Hos kun én av i alt 82 hvite ikke-spanskættede (white non-Hispanics) med iskemisk hjerneslag skyldtes slaget intrakranial aterosklerose. Tallene kan derfor ikke overføres til den norske populasjonen.
I artikkelen understreker Jacobsen at vi mangler studier som dokumenterer nytten av nevrointervensjonsprosedyrene. I den eneste randomiserte studien om slik intervensjon er effekten av intraarteriell trombolytisk behandling undersøkt (4). Her ble det brukt prourokinase, som ikke anvendes i Norge. Likevel konkluderer Jacobsen i sammendraget med at angioplastikk med eller uten stent, intraarteriell trombolytisk behandling eller mekanisk trombektomi bør overveies og tilbys raskt i enkelte tilfeller ved slag (1). Jeg savner en drøfting av om det er riktig å åpne opp for et slikt tilbud basert på dagens kunnskap. Etter mitt skjønn er det mye som taler for at slik intervensjon, som ikke er uten risiko for alvorlige bivirkninger, kun bør gjøres i kliniske studier slik at vi får sikker kunnskap om slike prosedyrer virkelig er til gagn for pasientene. Jeg minner om en parallell: Ekstraintrakranial arteriell bypass som profylakse mot iskemisk slag var i utstrakt bruk i noen miljøer inntil en prospektiv studie viste at inngrepet faktisk gjorde mer skade enn nytte (5).
