Jeg leste med stor interesse artikkelen til Eva A. Jacobsen i Tidsskriftet nr. 6/2008 om siste nytt i behandlingen av hjerneslag (1). Jeg er imponert over den eventyrlige utviklingen innen behandling av hjerneinfarkt og hjerneblødning og ble fristet til å beskrive min personlige slagopplevelse for åtte år siden.
Som pensjonert overlege ved Aust-Agder sentralsykehus var jeg så heldig å få jobb som tilsynslege ved Grimstad sykehjem – en trivelig og meningsfull jobb. Etter omtrent tre måneder i jobben meldte jeg meg på et Ullevål-kurs i geriatri. Hjem fra første kursdag følte jeg meg litt usikker da jeg skulle gå til trikken, jeg kjente liksom ikke omgivelsene igjen. Det gikk nå bra. Men på morgensiden dagen etter våknet jeg og kjente meg vissen i venstre arm, og da jeg skulle stå opp, sviktet venstre bein. Det ble rask innleggelse på Bærum Sykehus. Etter CT var diagnosen klar: hjerneinfarkt. Jeg fikk snart besøk av fysioterapeut, og jeg husker at da jeg fulgte etter henne i korridoren, var paresene nesten borte. Tilbake i sengen var de der igjen for fullt.
Det kom overlegevisitt, og jeg antydet at jeg kanskje kunne få prøve trombolytisk behandling, som jeg hadde lest var under utprøvning. Jeg fikk et heller bryskt svar om at slike tvilsomme eksperimenter drev de ikke med ved Bærum Sykehus, og legen frarådet meg sterkt å forsøke det.
Samme dag fikk jeg besøk av venn og kollega Otto Steenfeldt-Foss. Jeg fortalte ham at jeg et par år tidligere hadde vært på Rikshospitalet for å få utført en karotisangiografi på grunn av pulssynkron øresus og at det da ble konstatert en karotisanomali. Otto fikk tak i de gamle bildene og kontaktet karkirurg, men fikk til svar at akutt slagtilfelle var kontraindikasjon for karkirurgisk inngrep.
For meg ble det altså verken trombolytisk behandling eller karkirurgi. I stedet ble det Albyl-E, som ett år senere medvirket til et nytt slag – hjerneblødning med alvorlige irreparable skader.
