Synnøve Gjelsvik har i Tidsskriftet nr. 6/2008 en tankevekkende artikkel om sitt møte med helsevesenet (1). Det er skremmende at mange pasienter med vidt forskjellige sykdommer blir møtt med oppfordringen om å trene: «Du som ser så frisk ut, må da kunne klare det!» Hos meg heter sykdommen kronisk obstruktiv lungesykdom i siste stadium med lunge- og hjertesvikt. Sykdomskurven går trinnvis nedover og får en raskere unnabakke ved hyppige og langvarige lungeinfeksjoner. Etter hver nedtur går det flere uker med trening før jeg når et nytt, lavere funksjonsnivå.
De siste årene har jeg trent systematisk fem dager i uken, dels takket være min sunnmørske stahet. Treningen har vært variert – spaserturer, svømming og øvelser hos fysioterapeut. Mine fysioterapeuter har vært støttende og lagt vekt på at hadde jeg ikke vært så mye i aktivitet, ville jeg vært enda dårligere. Det kan så være, men mismotet sniker seg oftere og oftere inn: Hva er hensikten? Fremtiden blir kortere for hver dag som går. Mitt hjertesukk er hentet fra Knut Hamsuns siste leveår: «Hadde jeg bare vært så frisk som i fjor!»
Jeg har begynt å undre meg over sannheten i at man ved nær sagt enhver sykdom skal trene seg i form. Ofte er det riktig, men hvilken hensikt det har for meg – knapt 80 år – vet jeg ikke. Enkelte dager er det direkte smertefullt å trekke pusten, og å komme seg frem og tilbake til postkassen er tilstrekkelig. Andre dager går det bedre. Inaktivitet er ikke bra. Medisinske sannheter går i bølger og gjelder neppe for all fremtid. Jeg håper at det over tid vil komme nye holdninger til dette – kanskje kan man få lov til å dø med noe verdighet i behold i tidens fylde, ikke som Kaizers Orchestras Ompa til du dør.
Vår tids biologisk-mekanistiske medisin gjennomsyrer fortsatt doktorskolens pensum. Jeg er overbevist om at standard behandling – tren oftere! – benyttes sjablongmessig. Trening fremmer ikke alltid helsen.
Kanskje skulle vi være ydmyke og tilstå at ikke alle kan helbredes for alt til enhver tid, og at vi må lære oss å leve med mange plager og lidelser. Finner man seg til rette med dette i alderdommen, kan denne fortsatt bli en fase med en ny form for lykke – sinnsro (2).
