Torbjørn Johan Sanders argumentasjon i Tidsskriftet nr. 8/2008 (1) hviler på et omdiskutert premiss: at man må velge mellom talespråklig opplæring eller tegnspråk. Det påstås at tegnspråkopplæring gjør at barn ikke får lære skikkelig norsk.
Mange mener faktisk det motsatte: barn som får tegnspråk, lærer også norsk best. Tospråklighet anses som et gode. Med tegnspråk kan barnet kommunisere med omgivelsene, uansett resultat av cochleaoperasjonen. I Norge har vi til og med verdens beste tegnspråkopplæring for foreldre, som gir foreldrene 40 ukers opplæring i løpet av barnets første 16 leveår. Hvorfor si nei takk til denne ekstraordinære sjansen til å lære to språk? Sander har svaret: tegnspråk blir for dominerende. Man velger letteste vei med manglende norskkunnskaper som resultat. Dokumentasjonen er hans egne personlige observasjoner. Innlegget skjemmes av en selvmotsigelse: ett sted understrekes det hvor forskjellig tegnspråk og norsk er, et annet sted hevdes det at tegnspråk ikke er et eget språk.
Sander og Norges Døveforbund er enige om målet: samfunnsaktive og glade hørselshemmede barn som mestrer norsk på like godt nivå som normalthørende. Vi som kjemper for tegnspråk til cochleaimplanterte barn mener, hvor merkelig det enn kan høres, at dette skjer best ved en tospråklig tilnærming. Dette er et genuint ønske om, slik Sander også gir uttrykk for, at disse barna får de beste utviklingsmuligheter. Norsk skal ikke tape kampen mot tegnspråk. Barna skal få kommunisere med omgivelsene sine.
For når tegnspråk for enhver pris skal unngås, anerkjennes det ikke at barna faktisk fortsatt er sterkt hørselshemmede? Når barna sliter med å klare seg, kan det hende at problemet bunner i fravær av visuell kommunikasjon mer enn av manglende spesialpedagogisk hjelp?
Denne uroen er vi ikke alene om: I et brev av 15.2. 2008 ber Barneombudet Helse- og omsorgsdepartementet om et møte for å drøfte oppfølgingen av barn med cochleaimplantat. Budskapet gjentas i et innlegg i Aftenposten 22.4. Mens Sander anser at manglende ressurser til den rene talespråklige metoden er årsak til at noen barn sliter, stiller Barneombudet spørsmål ved om denne metoden rett og slett er god nok. En oppfordring vil derfor være å få i stand en ordentlig dialog om disse spørsmålene. Barna fortjener det. Sanders innlegg bidrar derimot til polarisering og til at veien mellom de ulike metodevalgene blir for lang. Når det går så mye prestisje i de ulike valgene, blir det vanskelig for foreldrene å bytte metode. Det er ingen, og aller minst barna, tjent med.
