Den opposisjonelle eksiliraner Mahmood Amiry-Moghaddam ble intervjuet i Tidsskriftet nr. 6/2008 (1). Han uttalte seg der om menneskerettigheter i Iran og om sitt arbeid som hjerneforsker i Norge. Den første delen opptar to tredeler av intervjuet og er et sammenhengende angrep på Irans politiske system og dets myndigheter. Han skal selvsagt kunne fremme sitt syn, som sikkert deles av mange. Men noen motforestillinger må med.
Iran er i en tilstand av krig, og har vært det i mange år. Iran er i verdens uroligste hjørne og står hver dag overfor trusselen om å bli bombet, også med taktiske atomvåpen. USA bruker millioner av dollar på å undergrave det iranske styret og vil drive frem regimeendring. For å skape uro i landet støtter de iranske grupper i opposisjon og dissentergrupper blant nasjonale minoriteter med både penger og våpen. Virkeligheten blir hard og brutal og annerledes enn den vi kjenner fra vår trygge del av verden. Regimet blir derfor også hardhendt. Det er imidlertid ingen unnskyldning for overgrep. Individuelle menneskeskjebner skal trekkes frem og protester kan være berettiget. Protester har gitt resultater. Det er viktig at vi er våkne og peker på urett straks vi blir kjent med den.
Det samlede bildet av Iran er likevel mer mangfoldig enn det formidles av Amiry-Moghaddam. Det er ikke problemfritt når han i intervjuet forteller at han ble inspirert til sitt menneskerettsarbeid av eksiliranere på Karl Johan i Oslo. Disse er medlemmer av gruppen Mujahedin, som finnes på internasjonale terroristlister. Gruppen var tidligere alliert med Saddam Hussein og deltok med hans styrker i angrep på irakiske kurdere og sivile i Iran.
I en palestinsk flyktningleir i Libanon satt jeg i regnet fra israelske raketter som skulle svekke den palestinske motstandsviljen. Fra slummen i en leir på Vestbredden så jeg israelske settlere stjele palestinsk jord for å legge den innunder den israelske staten. I begge tilfeller hørtes det internasjonalt kun én røst. Det var Irans protester. Dette angår vel også spørsmålet om menneskerettigheter? Bør vi ikke kunne utvise en viss grad av velvilje til et land som forsøker å bygge uavhengighet, med utgangspunkt i egen historie, mot stormakter og hegemonistiske stater som ønsker å underlegge seg regionen? Politisk sett ville dette være interessant – om det overhodet er en mulig tanke i dagens politiske klima.
