Skanningelektronmikroskopi (SEM) av flått (Ixodes ricinus). Foto © Science Photo Library/GV-Press
Utslett etter flåttbitt ble først beskrevet i 1910 og det første norske nevroborreliosetilfellet i 1955 (1, 2). I referanse 2 beskrives et svensk tilfelle fra 1930: «(…) utslettet begynte i venstre lyske, bredte seg rundt begge hofter så erytembåndene løp sammen over korsryggen (…). Erytemet vandret med en hastighet på 5 – 6 mm i døgnet oppover halsen og nedover underekstremitetene, for til slutt etter 3 1/2 måned å forlate pasienten via hode og tær.» Allmennlege, hudspesialist (og ordfører i Arendal) Stian W. Erichsen (1905 – 92) holdt i 1977 et foredrag om flåttbitt, viste bilder av erythema migrans og sa: «Jeg pleier å behandle disse pasientene med penicillin, og da blir de bra, så det er nok en slags infeksjon.» (G. Mouland, personlig meddelelse). I 1982 ble borreliabakterier påvist å være etiologisk agens (1).
I dette nummer av Tidsskriftet presenteres en god oversiktsartikkel om borreliose (side 1175). Artikkelen viser til at man i et høyendemisk område i Sverige fant 4 % risiko for flåttbitt per 10 timer utendørs, og 0,5 % risiko for borreliainfeksjon per flåttbitt.
«Førstehjelp» ved flåttbitt: Dra flåtten rett ut med fingrene. En pinsett som gir tak helt inne ved huden, kan også benyttes. Det er ikke farlig om en liten rest av flåtten står igjen. Fett og liknende for å «kvele» flåtten anbefales ikke, det hindrer fjerningen. I flåttområder bør man holde seg på stier. Ellers rådes det til å bruke langbukser, langermede skjorter og tette sko. Mange myggmidler fungerer mot flått (også på hunder og katter). Det gjøres forsøk med rydding av kratt samt jakt på rådyr og hjort for å redusere flåttbestanden.
Arbeid er i gang for å styrke tverrfaglig flåttforskning i Norge.
