Ulf Nilsen: Innskrift – Tidevann (utsnitt), 1991 – 92. © Ulf Nilsen/BONO 2008. Foto © Bengt Wilson
«Mentalisering» er betegnelsen på en mental aktivitet der man bevisst eller ubevisst gjør bruk av sin evne til å legge merke til og danne seg forestillinger om sine egne og andres mentale tilstander (følelser, tanker, ønsker, motiver, etc.).
Mentaliseringsevnen er hovedsakelig tilskrevet førbevisste prosesser. Uten en slik indre representasjon av egne og andres mentale tilstander ville kommunikasjonen med andre mennesker blitt betydelig begrenset. Evnen til mentalisering kan ses på som en av de viktigste forutsetningene for interpersonlig fungering. Begrepet er spesielt knyttet til psykoanalytikeren Peter Fonagy og medarbeidere (1) og gjenspeiler en integrasjon mellom psykoanalytisk tenkning og nyere kognitiv utviklingspsykologi. Mentalisering og beslektede begreper har idéhistoriske røtter tilbake til Freuds begrep «Bindung», det vil si den prosessen som håndterer overgangen fra fysiske sansedata til mental representasjon.
Nyere utviklingspsykologi har vist at trygt tilknyttede små barn har en tydelig evne til å «lese» andre menneskers mentale tilstander og på denne måten gjøre andres atferd meningsfull og forutsigbar. Tilsvarende viser barn med utrygge tilknytningsmønstre dårlig mentaliseringsevne. Fonagy og medarbeidere vektlegger at mentalisering har selvorganiserende kvalitet og at dårlig mentaliseringsevne fører til interpersonlige problemer og psykiske lidelser. Mentaliseringsbegrepet er spesielt forbundet med forståelse og behandling av borderline (ustabile) personlighetsforstyrrelser.
