Med Harald Fodstads bortgang 8.3. 2008 har skandinavisk nevrokirurgi mistet en av sine største og internasjonalt mest kjente personligheter. Selv omtalte han seg gjerne som «sailor surgeon», som antyder spennet i hans mangfoldige livsløp. Han kjente seg hjemme enten det var i havnekvarterene i Antwerpen og Rotterdam, ved de mest berømte universitetene i New York, i barndomstraktene i Nordland eller i den arabiske ørkenen. Overalt hadde han evnen til å finne venner, og hans treffsikre og skjemtsomme kommentarer ble som regel understreket av en buldrende og smittende latter.
Harald Fodstad ble født 4.9. 1940 og vokste opp i Mo i Rana, Asker og Oslo. Han dro til sjøs allerede som 15-åring, men gjennomførte senere gymnas og medisinstudier i Tyskland og Sveits. Han spesialiserte seg i nevrokirurgi ved Universitetssjukhuset Umeå, der han også tok sin doktorgrad. Han gjorde seg tidlig internasjonalt bemerket – fremfor alt med sine randomiserte, dobbeltblinde studier av pasienter med hjernehinneblødning. Dette var noen av de første studier der man gransket nevrokirurgisk behandling med denne type vitenskapelig metodologi. Senere ble han også kjent for sine studier innen funksjonell nevrokirurgi og medisinsk historie.
Gjennom en lang yrkeskarriere kom Harald til å praktisere sitt fag i en lang rekke land over hele kloden. De siste 15 år tilbrakte han i New York, der han arbeidet ved Methodist Hospital inntil han ble sjef for nevrokirurgisk avdeling ved Veterans Affairs Medical Center på Manhattan.
På grunn av et uvanlig intellekt og en helt spesiell personlighet ble Harald et fargerikt midtpunkt i enhver forsamling, og han ble satt svært stor pris på i det internasjonale nevrokirurgiske miljøet. Det er ikke til å undres over at det finnes mange anekdoter om en mann av hans kaliber. Harald verdsatte andre mennesker ut fra deres karakter, personlige integritet og ærlighet, og det var ham fullstendig fremmed å vektlegge sosial status, hudfarge eller kjønn. Han hadde derfor venner innen alle samfunnsgrupper. Han hatet falskhet og fasadepussing og kunne være skånselsløs dersom faglig uærlighet skadet pasienter. Derfor møtte han av og til motbør, men han firte aldri i slike situasjoner hvis han visste han hadde rett. Han bekymret seg ikke over potensielt negative konsekvenser for karrieren.
Som nyslått pensjonist så Harald frem til å «gå i land» og nyte livet på Unset sammen med sin hustru Hiromi. Med storslagen utsikt over dalen hadde han her sitt paradis, som han gjestfritt delte med sine venner. Det tomrommet han etterlater seg kan ikke fylles av noen annen, men vi som sitter igjen, føler en dyp takknemlighet over å ha hatt Harald Fodstad som venn. Vår medfølelse går i disse dager til hans hustru og hans to sønner.
På vegne av hans mange venner
