Tidsskriftet har tradisjon for at andre enn leger gis mulighet å gjengi sine erfaringer og meninger. Dette bidrar til læring og dermed en forbedring av helsetilbudet, på systemnivå og i enkeltmøtet mellom pasient og helsepersonell. Redaksjonen har satt seg som mål «å bidra til å kvalitetssikre og tilrettelegge stoffet», slik at Tidsskriftet kan ivareta sine oppgaver med å formidle medisinsk kunnskap og å sette denne kunnskapen i perspektiv (1).
Nylig ble det publisert en kommentar der redaksjonen etter vårt syn har sviktet sitt selvpålagte ansvar om kvalitetssikring (2). Kommentaren inneholder en rekke påstander om andres meninger og motiver uten konkrete eksempler. Formuleringer som «mange engasjerer seg nå sterkt for», «man kjemper i dag for», «legene mener» osv. forekommer gjentatte ganger, uten at det nevnes hvem som er «mange», «man» eller «legene». Ingen kilder er angitt, slik at det er umulig for leseren å etterprøve og vurdere påstandenes riktighet.
Det fremføres videre at norsk tegnspråk «ikke er et språk, men en kommunikasjonsform» og at tegnspråket «nylig ble … definert som et naturlig, fullverdig visuelt språk» (2). Faktum er at det internasjonalt i språkforskningen er enighet om at tegnspråk er naturlige og fullverdige språk (3). Denne enigheten har eksistert i flere tiår (4). At kommentarens forfatter muligens ikke er oppdatert på forskningen, er beklagelig, men kan unnskyldes med at han ikke er fagperson, slik han selv skriver. Tidsskriftets redaksjon som har satt seg som mål å kvalitetssikre stoffet, burde ha fanget opp dette. Ville redaksjonen ha godtatt en påstand om at homøopatiske midler helbreder kreft uten ytterligere argumentasjon eller dokumentasjon? Utsagnet er dessuten svært diskriminerende overfor en språklig minoritet. Hadde man fått lov til å hevde i Tidsskriftet at urdu eller samisk ikke er språk?
I et vitenskaplig tidsskrift bør visse vitenskapelige kriterier overholdes også i de mindre vitenskapelige seksjonene. Innlegg får en viss legitimitet bare fordi de er publisert i Tidsskriftet, uavhengig av deres vitenskapelige standard. Dette gjør at man må være spesielt årvåken i forhold til eventuelle vitenskapelige feil. Videre er det en forutsetning for vitenskapelige diskusjoner at de ikke hver gang starter ved nullpunktet, men at debattørene tar innover seg etablert viten. Slik kan kunnskapsnivået gradvis økes gjennom diskusjon.
