I debatten om oppfølgingstilbudet til hørselsopererte barn i Tidsskriftet vil Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) gjerne presisere følgende:
Hørselshemmedes Landsforbund organiserer både talespråklige og tegnspråklige hørselshemmede. Vi anerkjenner norsk tegnspråk som et fullverdig språk. Vi respekterer foreldrenes valg av språk fullt ut, uansett om de velger tale eller tegn for sine hørselshemmede barn. Vårt hovedanliggende er et likeverdig oppfølgingstilbud uansett valg av språkform. Det er dokumentert at tilbudet til tegnspråkbrukere er vesentlig bedre utbygd, både lovmessig og ressursmessig, enn tilbudet til talespråkbrukere.
Med en avansert hørselsoperasjon (cochleaimplantat) får nå de fleste døve barn hørsel. De vil ikke bli normalthørende, men fungere som moderat tunghørte. De fleste foreldre til hørselsopererte velger derfor en talespråklig oppfølging for barna. Tegnspråkbrukere har eksplisitte rettigheter i opplæringsloven § 2.6. Tilsvarende rettigheter har ikke hørselsopererte barn som skal lære talespråk. Til tross for at 90 % av døve barn får hørselsoperasjon, brukes under en firedel av hørselsressursene i Statped på dem som skal lære tale. For at døve barn som får hørselsoperasjon skal kunne lære tale, er det nødvendig å gi også denne gruppen en lovfestet rett til oppfølging og sikre dem et fullgodt tilbud gjennom kommunene med bistand fra det statlige pedagogiske støttesystemet (Statped).
HLFs arbeid for bedre rettigheter for dem som skal lære tale må ikke oppfattes som noe angrep på dem som velger tegnspråk. Vårt standpunkt på vegne av både tegnspråklige og talespråklige hørselshemmede er at likeverdige språk skal ha like rettigheter.
