I Tidsskriftet nr. 6/2008 tar Arild Lian opp spørsmålet om hvilken betydning spesifikke språkvansker har for de problemer med språkutviklingen som en del barn med cochleaimplantat har (1). Det er ikke vanskelig å være enig med ham i at det er mye man ikke vet når det gjelder språkutviklingen hos hørselshemmede – både tale- og tegnspråklig utvikling. Spesielt gjelder dette spesifikke språkvansker. Også testapparatet for å forske på tegnspråkutvikling er svært begrenset. Det er klart at det trengs mer forskning omkring talespråklig og tegnspråklig utvikling hos barn med cochleaimplantat. Ut fra forekomsten av språklige utviklingsvansker hos disse barna (2) synes det imidlertid unaturlig å anta at alle tilfellene er forårsaket av spesifikke språkvansker.
Det fremstår dog som uklart for oss hvordan forfatteren på basis av det ovennevnte i slutten av sitt innlegg plutselig kommer til konklusjonen at anbefalinger om tospråklig oppvekst for barn med cochleaimplantat – som vi tidligere har kommet med (2) – «i verste fall [kan] bidra til å sette dette arbeidet [(re)habilitering av barn med cochleaimplantat] i et uheldig lys» (1). Vi kan ikke finne argumenter i artikkelen for en slik konklusjon. Hvis man for øvrig skulle fremføre et teoretisk, ikke-empirisk argument om hva man burde anbefale for barn med hørselshemning og spesifikke språkvansker, ville det være naturlig å anbefale primær tegnspråklig oppvekst. På denne måten ville barn med modalitetsuavhengige språkvansker lære et språk hvor de ikke i tillegg blir konfrontert med modalitetsbetingede vansker på grunn av sin nedsatte hørsel. Dette er imidlertid spekulasjon – på basis av eksisterende kunnskap mener vi fortsatt at det er riktig å anbefale tospråklig oppvekst (2).
