I en kronikk i Tidsskriftet nr. 8/2008 spør Andreas Joner fra NAV om hvorvidt det å sykmelde ved psykiske lidelser kanskje er å gjøre pasienter en bjørnetjeneste (1). Innholdet bygger på antakelsen om at folk med sosial fobi og depresjon ikke forstår sitt eget beste, at deres leger med gode intensjoner velger å sykmelde dem av medfølelse og at dette faglig sett ofte er feil. Videre antar Joner at folk flest (og fagfolk med dem) tror at fravær fra arbeid og hvile er helsefremmende. Han bruker teori fra kognitive modeller for å peke på at fravær kan være trygghetssøkende atferd som vedlikeholder de psykiske plagene.
I enkelte tilfeller kan det være Joner har rett, men i det store og det hele tror jeg dessverre at resonnementet ikke holder. Jeg stusser over antakelsen om at pasienter tror at fravær fra arbeidet er helsefremmende. Min erfaring er at de aller fleste ønsker å arbeide, tjene sine egne penger og mestre sitt eget liv. Å være borte fra jobb blir sett på som et nederlag. Resonnementet basert på kognitiv teori stemmer i teorien, men i praksis er det ofte umulig å gjennomføre eksposisjonstrening på arbeidsplassen. Jeg har behandlet mange med sosial fobi, og eksponeringstrening krever mer kontrollerte omgivelser (2). Å få til et slikt opplegg i arbeidslivet er meget ressurskrevende og i praksis oftest ikke gjennomførbart. For NAV ville det kreve et enormt faglig og ressursmessig løft. I dag har NAV-ansatte etter min erfaring utfordringer nok med i det hele tatt å forstå hva psykisk lidelse er, i tillegg har de store problemer på grunn av omstillingsprosessene.
Når det gjelder (selv milde) depresjoner, er disse ofte svært invalidiserende og belastende. Ofte oppleves selv små nye utfordringer som uoverkommelige, og de krav som automatisk blir stilt i en arbeidssituasjon, er som regel ikke riktig medisin. Hvis kravene overstiger mestringsevnen, fører det til forverring.
Forhold som ikke er diskutert i kronikken, men som trolig også spiller en viktig rolle, er arbeidslivets krav, sosialt klima og holdninger overfor folk med psykiske plager (3). Hvis vi hadde et tolerant arbeidsliv for folk, med mindre vekt på effektivitet og lønnsomhet og andre av dagens idealer, hadde vi trolig også hatt mindre utstøting fra arbeidslivet.
