Til tross for at antallet leger i samfunnsmedisinske stillinger økte fra 1994 til 2002, ble den totale arbeidstiden redusert med 3,7 %.
Betty Pettersen. Foto Sandra Gundersen
Betty Pettersen har i en doktoravhandling studert arbeidssituasjonen for samfunnsmedisinere i Norge over tid og legers erfaringer med samhandling mellom helsetjenester.
Den første studien består av tverrsnittsundersøkelser blant samfunnsmedisinere i alle kommuner og bydeler i 1994, 1999 og 2002.
– Lokalt samfunnsmedisinsk arbeid var under press i den aktuelle perioden. Til tross for økt antall stillinger og flere leger i stillingene var det økt gjennomtrekk, og stillingene ble fragmentert, sier Pettersen. – Tiltak rettet mot kapasitets- og kompetansebygging er nødvendige for å bedre situasjonen.
Pettersen intervjuet også leger i primærhelsetjenesten, ved lokalsykehus og på sentralsykehusnivå i fokusgrupper om deres erfaringer med og oppfatning av samhandlingen mellom de tre nivåene.
Legene hadde ulike oppfatninger om hva som var viktig for god samhandling. Primærleger vektla tillit og kjennskap, mens leger ved lokalsykehus var mer opptatt av kompetanse og tilgjengelighet. Legene ved sentralsykehus mente at formaliserte strukturer var viktig.
– Kjennskap til og forståelse for disse forskjellene er nødvendig for å utvikle tiltak for bedre samhandling og dialog, sier Pettersen.
Hun disputerte for dr.med.-graden med avhandlingen Local public health physicians in Norway from 1994 to 2002. Workload, work content, and interaction. A story of everyday life in primary health care 7.3. 2008 ved Universitetet i Tromsø.
