Overlege og professor Dag Neckelmann døde 44 år gammel 2. februar 2008. Vi har mistet en kjær kollega og en nær venn. Norsk og internasjonal psykiatri har mistet en fremragende fagperson. Men aller mest er hans altfor tidlige død et smertelig tap for hans nærmeste familie, Gesche og de tre barna Njaal, Kjartan og Taran.
Dag ble født i Oslo i 1963 og vokste opp i Svelvik. Kunnskapshungrig leste han Illustrert Vitenskap allerede som 6 – 7-åring. Han tok artium ved Drammen Gymnas i 1981 og var da formann i styret for kristenrussen i Buskerud. Deretter arbeidet han to år ved Lier psykiatriske sykehus mens han studerte psykologi grunnfag. Dag begynte på medisinstudiet i Bergen i 1983. Han tok ekstravakter ved psykiatrisk avdeling, Haukeland Sykehus og arbeidet som legevikar så snart han fikk lisens. I studietiden møtte han Gesche. De giftet seg i Tyskland i 1989.
Etter medisinsk embetseksamen i 1989 var han stipendiat ved universitetet i Bergen. I 1995 tok han doktorgraden på et arbeid om søvn og søvnforstyrrelser. Etter turnustjeneste i Førde 1994 – 96 reiste han med familien som postdok til Université Laval, Québec. Etter tjeneste ved Haukeland sykehus og Solli Nervesanatorium ble han spesialist i psykiatri i 2004. Han har siden arbeidet som overlege ved psykiatrisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus. Med iver ledet han og kvalitetssikret ECT-behandlingen. Hans siste vitenskapelige arbeid ble publisert i 2007. I 2008 ble han utnevnt til professor, men rakk ikke å tiltre denne stillingen.
Dag var redaktør av Nordisk Psykiatrisk Tidsskrift og av Norsk Tidsskrift for Bipolare Lidelser. Hovedinteressene var søvn, affektive lidelser og elektrokonvulsiv terapi (ECT). Han har publisert en rekke arbeider i internasjonale og norske tidsskrifter. Dag var en dyktig kliniker, en ettertraktet foreleser og en anerkjent forsker.
Det var lett å bli glad i Dag. Han var varm, hjelpsom og sosial, glad i musikk, flink til å lage god mat, hadde omfattende kjennskap til vin og var sportsglad. Dag var truet av sykdom i 15 år. Flere tilbakefall med påfølgende behandlinger de siste årene minnet ham om alvoret, men han klaget ikke. Utover sensommeren og høsten 2007 ble han sterkt fysisk svekket. Men den sjelelige og åndelige styrken ble bare tydeligere ettersom døden nærmet seg. Vi som har fulgt ham over tid, er takknemlig for å ha kjent Dag og fått være hans venner. Vi er imponert over måten han bar sin sykdom på; engasjert i sitt daglige virke på klinikken, til stede og glad i livet, sjenerøs og trygt forankret i sin kristne tro. Vi savner ham stort både som fagperson og venn.
