Johanne Sundby fremfører i en leder i Tidsskriftet nr. 7/2008 ikke bare faglige, men også en del politiske argumenter (1). Hun hevder at tilgang til abort er god kvinnehelsepolitikk, og at komplikasjonsraten er lav med få medisinske og sosiale senvirkninger.
Når abortmotstandere likevel ikke ønsker å bidra til økt tilgjengelighet av ulike abortmetoder, tar de konsekvensen av egne holdninger. Å legalisere illegale aborter på grunn av alvorlige komplikasjoner, er bare en tilsynelatende løsning på et vanskelig problem. Abortmotstandere mener at et sivilisert samfunn ikke kan være bekjent av et lovverk og et helsevesen hvor et svakt individ mister retten til å leve for å trygge det som defineres som en frihet for et annet. Som leger må vi ha en bevissthet også om fosterets autonomi og valgmuligheter, og ikke uten videre akseptere at god kvinnehelsepolitikk og adgang til å avbryte graviditeter henger sammen.
Uttrykket «gode og trygge aborter» er misvisende. Ingen aborter er gode eller trygge for fosteret som ikke overlever prosedyren. Noen land har lovverk som verner om svangerskapet, slik at mennesker som medvirker til abort kan gjøres strafferettslig ansvarlig. Vestlige krefter arbeider for å få slike land til å liberalisere reglene, og Sundby som selv er engasjert i internasjonale helsespørsmål, ser ut til å representere disse kreftene. At komplikasjonsraten ved legal abort er lav og medisinske og sosiale senvirkninger få, er en oppfatning som har vært debattert også her i Tidsskriftet. Siste ord er neppe sagt i den diskusjonen, og det må være riktig å nevne at et ukjent antall kvinner sliter psykisk på grunn av tidligere svangerskapsavbrudd.
Sundby skriver at abortspørsmålet er kontroversielt. Den hippokratiske grunntanke om respekt for alt liv lever videre i legeetikken, samtidig som norske leger påtvinges medvirkning til handlinger som kolliderer med denne grunntanken. Legestanden fungerer som et verktøy i statens hender og håndhever et program for svangerskapsavbrytelser som vi ikke har medisinsk-etisk dekning for. Hvordan historien vil dømme oss i dette spørsmålet, gjenstår å se.
