I 1980 ble rammefinansiering innført i spesialisthelsetjenesten, noe som varslet en ny periode der hovedmålene var kostnadskontroll og en geografisk mer rettferdig fordeling av ressursene. Det politiske slagordet var «mer helse per krone», og sykehusledelse ble et sentralt begrep i den offentlige forvaltning. I 1984 utarbeidet Legeforeningen publikasjonen «Ledelse av sykehusavdelinger». Direktør Erlend Tærud ved Tynset sykehus reagerte voldsomt på en uttalelse i heftet om at sykehusdirektøren ikke skulle ha noe med den medisinske virksomhet å gjøre. Han fikk svar fra generalsekretæren (Tidsskr Nor Lægeforen 1984; 104: 1085).
Sykehusdirektøren og den medisinske virksomhet
(…)
Selv om SAS-sjefen, Janne Carlzon, har det overordnede ansvar for alt som skjer innen selskapet, vil vi påstå at han verken har kompetanse eller rett til å gripe inn i flykapteinens arbeid, sågar om han selv er flygerutdannet. Tilsvarende vil Statoil-sjefen, Arve Johnsen, neppe ha de nødvendige kvalifikasjoner til f.eks. å fortelle oljearbeidere/geologer hvor de skal bore etc. På samme måte som sykehusdirektøren er både SAS-sjefen og Statoil-sjefen avhengige av fagfolk med kompetanse og ansvar innenfor et nærmere definert område. Sykehusdirektørens ansvar for å sørge for nødvendige personalmessige og utstyrsmessige ressurser, rammebetingelser, forhindrer ikke at legen i kraft av sin utdannelse og sin funksjon, har et faglig ansvar for den medisinske virksomhet hun eller han utfører. Det er både uakseptabelt og utenkelig at en sykehusdirektør skal kunne gripe inn i denne medisinske virksomhet og fortelle overlegen hvordan behandling eller pleie av pasientene skal foregå. (…)
