Medisinstudiet i Tromsø ble startet opp i 1971, med et helt nytt studieopplegg som representerte en ny måte å tenke rundt medisinerutdanningen på. Nøkkelbegreper var tidlig pasientkontakt, skriving av obligatorisk oppgave og integrasjon av biologi og klinikk. I den senere tid har man i Trondheim og Oslo endret studieopplegget i tilsvarende retning. I dag er det Bergen som skiller seg ut og sikrer mangfoldet, idet de er de eneste som har beholdt en tradisjonell studiemodell. Spørsmålet om hvordan man best skal utdanne fremtidens leger er viktig og har alltid skapt engasjert debatt. I Tidsskriftet nr. 15/1984 kommenterte studieplankomiteen i Bergen Tromsø-modellen i forbindelse med en evaluering etter ti år (Tidsskr Nor Lægeforen 1984; 104: 1025 – 6).
Den medisinske studieplan i Tromsø. Erfaringer og endringsforslag etter 10 år
«Faren ved «den medisinske skole» er at man ytterligere fjerner seg fra «akademiet» som ethvert universitetsstudium bør ha. Ved et skolepreget undervisningsopplegg mister man den oppøvelse av kritisk sans og modning som ligger i et fritt studium med eget ansvar for opplegg/valg/forskningsrettet virke. I Tromsø-modellen har man forsøkt å kompensere dette ved å innføre den selvstendige skriftlige oppgaven. […] Studieplankomitéen i Bergen ser det slik at hovedmålet er å skape en god medisinsk skole samtidig som man prøver å ivareta det beste i et tradisjonelt akademisk studium. I den medisinske skole må det være et kjernepensum som er klart definert avgrenset og som man må kreve at alle kandidater skal beherske. Det er nødvendig i dagens situasjon å finne plass også til akademiet innenfor det medisinske studium, for eksempel gjennom en obligatorisk, men fri og forskningsrettet særoppgave/hovedoppgave. I Tromsø har man, ifølge rapporten, langt på vei lykkes i så henseende, selv om man åpenbart også har problemer. Rapporten viser klart den vitenskapelige holdning man har i Tromsø til undervisningsspørsmål. Dette avtvinger respekt og er en inspirasjon for de andre læresteder.»
