Aasland & Førde viser i en artikkel i Tidsskriftet nr. 16/2008 at andelen leger som mener at kritikk mot egen ledelse utløser sanksjoner økte fra 2000 til 2004 (1). Deres konklusjon er at den faglige ytringsfriheten står i fare. Tolkingen deres forutsetter imidlertid at legenes kritikk kun er faglig og altruistisk og ikke motivert ut fra egeninteresse. Da overser Aasland og Førde at leger også er opptatt av arbeidsforhold, lønn, muligheter for faglig utvikling, arbeidspress, status osv. Det er ikke gitt at legenes interesser innenfor disse områdene vil samsvare med pasientenes interesser. Når leger engasjerer seg i debatter knyttet til funksjons- og arbeidsdeling, vil deres argumenter være farget både av private, profesjonsbetingede og rent medisinske vurderinger. Samtidig er de i stand til å formulere en generell misnøye som om den kun er faglig fundamentert. En slik sammenblanding av faglig og fagpolitisk motiverte argumenter møter vi i diskusjoner om struktur, organisering, lokalisering og ikke minst budsjettdisiplin.
Aasland & Førde mener legene i økende grad har måttet forholde seg til profesjonelle ledere uten medisinsk kompetanse. Det gis ikke belegg for dette. Tall fra databasen over sykehusenes interne organisering viser at det i perioden 2003 – 07 ikke fant sted noen vesentlig endring i andel ledere med helsefaglig bakgrunn (2). Fra 2005 til 2007 økte andelen leger blant avdelingsledere innenfor både kirurgiske og medisinske fag (2). At fagbakgrunn påvirker hvordan man håndterer kritikk, er en interessant hypotese, men den kan ikke analyseres med datagrunnlaget fra denne studien.
Aasland & Førde antyder også at administrative ledere kan komme til å måtte «sette budsjettbalansen foran etikken og faget». Hvilken sammenheng det er mellom manglende etikk og det å holde seg innenfor tildelte budsjettrammer, er uklart. Samfunnet har begrenset tilgang på ressurser og må prioritere mellom flere oppgaver. Helsetjenester konkurrerer med omsorgstjenester, skoler, barnehager etc. om knappe ressurser. Når noen bruker mer enn de gjennom demokratiske prosesser er tildelt, blir det mindre igjen til andre oppgaver. Et krav om budsjettbalanse er derfor et krav om å respektere de prioriteringene som gjøres mellom fellesoppgaver innen et folkevalgt demokratisk system. Er det uetisk?
Helsereformen i 2002 var også en ledelsesreform. I regi av de regionale helseforetakene drives et nasjonalt topplederprogram. I tillegg gjennomfører et økende antall ledere regionale lederopplæringsprogram. En alternativ forklaring på de funnene Aasland & Førde presenterer, er at dagens leger i sterkere grad møter motstand hos ledere som – i tillegg til å ha medisinskfaglig bakgrunn – ivaretar lederrollen på en ny måte. Der klinikksjefen eller sykehusdirektøren før tok rollen som de ansattes talerør overfor fylkeskommunen eller staten, tar de i dag rollen som ansvarlig forvalter av sin andel av fellesskapets ressurser. At det i en slik situasjon oppleves som mer problematisk å komme med kritikk, er ikke overraskende, men jeg tviler på at det representerer noe alvorlig problem.
