Plakat fra 2. verdenskrig (utsnitt), © GV-Press/NordicPhotos
Det er 80 år siden Alexander Fleming (1881 – 1951) påviste penicillinets bakteriedrepende effekter. Men det var først 15 år senere, i 1943, at man greide å masseprodusere penicillin. I begynnelsen ble det nye medikamentet forbeholdt de stridende soldater på alliert side. Som forsidebildet viser, var entusiasmen stor. Det reddet liv! De nye midlene fikk raskt tilnavnet «the magic bullet» eller mirakelmedisin, og ble en gullgruve for den raskt voksende farmasøytiske industri (1).
Selv om det tidlig ble kjent at bakterier kunne utvikle resistens, mente de fleste at problemet kunne løses ved produksjon av stadig nye medisiner. På 1950-tallet slo imidlertid bakteriene tilbake i stort omfang for første gang. Store epidemier med penicillinresistente stafylokokker raste på europeiske og nordamerikanske sykehus. Stafylokokken, som tidligere hadde vært ansett som en relativt godartet organisme, forårsaket nå aggressive og letale sykehusinfeksjoner.
De siste 20 årene har infeksjoner med multiresistente stafylokokker, streptokokker og gramnegative staver blitt stadig vanligere i den globaliserte verden. Vi lar ikke lenger røykende soldater smile fra sykesengen i forebyggingsøyemed. I stedet isolerer vi pasienter som har vært på sykehus i utlandet av frykt for at de er kolonisert med de nye «supermikrobene». Og vi teller, registrerer, kontrollerer og standardiserer. Er antibiotikaæraen over? spurte bladet Newsweek over hele sin forside i mars 1994 (2). Vi er ikke kommet dit ennå – men overbevisningen om at mirakelmedisinen var funnet, er erstattet av frykt for multiresistente mikrober (3).
I dette nummer innledes Tidsskriftets nye temaserie om antibiotika og resistens.
