Overlege Knut Fougner sovnet stille inn 26.8. 2008 – en av veteranene fra Ringerike sykehus er gått bort.
Han ble født i Oslo i 1919, tok examen artium i 1937 og begynte sitt medisinske studium ved universitetet i hjembyen samme år. Dette ble brutalt avbrutt i forbindelse med stengningen av universitetet og studentarrestasjonene under krigen. Knut var heldig og unnslapp tyskernes klør, han flyktet til Sverige og sluttet seg til den norske kontingenten der. Han fullførte det medisinske studium i 1946.
Etter distriktslegetjeneste i Troms og sykehustjeneste ved Namdal sykehus startet han sin spesialutdanning i radiologi ved forskjellige sykehus i Oslo-området, bl.a. Radiumhospitalet og Rikshospitalet.
I 1965 skulle det nyoppførte Ringerike sykehus bemannes. Knut Fougner ble ansatt som overlege ved røntgenavdelingen, en stilling han innehadde til han gikk av med pensjon i 1986. Med sin solide faglige bakgrunn var han meget godt kvalifisert. Her ventet imidlertid også formidable oppgaver av ikke-faglig natur. Planlegging av avdelingen var delvis utført av eksterne konsulenter. Men det gjensto en hel del på dette området – vurdering og valg av apparatur og annet utstyr, detaljplanlegging av laboratorier og beregning av personellbehovet. Ressursknapphet i Helse-Norge er ikke noe moderne fenomen, det var i høy grad en realitet også i 1965. Det ble tunge tak med bevilgende myndigheter, en balansegang mellom disse og utstyrsleverandørene. Det var en bragd å komme i mål med gode løsninger. En stolt overlege kunne i 1966 invitere medlemmene av Norsk forening for medisinsk radiologi til omvisning i landets mest moderne røntgenavdeling.
Den videre utvikling av avdelingen var selvfølgelig preget av den meget sterke tekniske utvikling innenfor radiologien. Nye undersøkelsesmetoder, stadig mer avansert apparatur, datateknologi osv. krevde kontinuerlig oppdatering.
Knut Fougner elsket sitt fag og utnyttet den radiologiske diagnostikk til det ytterste.
Morgenmøtene med klinikerne og diskusjonene her var en inspirerende og givende start på dagens virksomhet.
Han satte også pris på å undervise radiografer, sykepleiere og unge leger og maktet å skape et godt arbeidsmiljø preget av system, orden og en god tone. En usedvanlig stabil stab av medarbeidere bekreftet den gode trivselen. De kollegiale forhold var gode, og Knut bidro sterkt til dette – han var samarbeidsvillig, imøtekommende og parat til å gripe inn når det dukket opp uoverensstemmelser.
Knut Fougner var høyt respektert blant radiologer, han deltok aktivt i foreningslivet og var formann i Norsk Radiologforbund 1970 – 76.
Minnene er mange og gode, både for meg, som kjente Knut i mer enn 40 år og samarbeidet tett med ham i 20 år ved Ringerike sykehus’ røntgenavdeling, og for alle hans mange venner.
