I Tidsskriftet nr. 15/2008 henviser Per Olav Kormeset til Legemiddelindustriens regelverk, som krever at legemiddelkonsulentenes informasjon skal gjøre mottakerne i stand til å danne seg en selvstendig mening om det aktuelle legemidlets terapeutiske verdi (1). I forbindelse med Vioxx-skandalen ble det imidlertid avslørt hvilke metoder legemiddelkonsulenter bruker for å påvirke leger til å forskrive de legemidlene som gir høyest inntjening (2). Denne salgsteknikken, som går ut på å etablere, utvikle og opprettholde nære relasjoner til leger, bl.a. ved hjelp av gaver, påspanderte måltider og reiser, påfører samfunnet store unødvendige kostnader. Det er vanskelig å forstå at legemiddelkonsulenter (som ikke er rådgivere, men selgere), som i hovedsak formidler en muntlig subjektiv informasjon, kan sette legen i stand til å danne seg sin egen mening.
Den viktigste årsaken til at legemiddelindustrien fortsatt bruker omreisende selgere er at de på denne måten får muligheten til kundepleie og relasjonsbygging, for dermed å kunne utnytte dette til å øke omsetningen av legemidler (3). En nylig publisert studie viser dessuten at de forskningsresultater som ligger til grunn for den dokumentasjon som legemiddelfirmaene formidler, kan være markedsføring og ikke uavhengig forskning (2).
Pasienter er avhengig av at legene besitter en korrekt og oppdatert (skriftlig) produsentuavhengig informasjon om nytte og risiko for de legemidlene som forskrives (4). De leger som setter pasientsikkerhet foran personlig vinning bør kanskje i likhet med sine amerikanske kolleger henge opp en plakat på sitt kontor med teksten «No drug reps», som «brannmur» mellom kunnskapsbasert forskrivning og markedsføring (5).
