Man skal velge sine slag, glemme tapene og telle sine seire. Jeg vet ikke om det er slik Dagfinn Høybråten tenker, men nå kan han telle en stor seier, og jeg skal innrømme at jeg tok feil.
For noen år siden tok undertegnede og noen kolleger kraftig til orde mot å utvide lov om vern mot tobakksskader slik at det skulle være forbudt å røyke i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang. Argumentene fra vår side var at kunnskapsgrunnlaget for at passiv røyking var farlig, var for dårlig til å kunne gjennomføre store inngrep i individets frihet. Høybråten tok ingen notis av våre protester, og lovendringene kom på plass. Norge var ikke først ute med slike tiltak, men vi føyer oss inn i et godt europeisk selskap der selv ihuga pub- og kafébesøkende som irer og italienere har funnet sin plass. Franskmennene har også kommet med, men Tyskland sliter litt med at politiske tiltak kan være forskjellige mellom ulike «Bundesländer». Grunnen til at jeg innrømmer at jeg tok feil, er at man nå ser tydelig effekt av tiltakene. Italienske kolleger har nylig vist at sykeligheten av koronar hjertesykdom er 11,2 % lavere blant 35 – 64-åringer i 2005, sammenliknet med de fem foregående årene (1). I Italia trådte loven i kraft i 2005. For den noe eldre aldersgruppen (65 – 74 år) var reduksjonen 7,9 %. Tvilere kan fortsatt si at dette kunne ha skjedd uansett, hjerteinfarktsykdommen var uansett på vei nedover. De italienske forskerne har forsøkt å justere for underliggende trender, og mener fortsatt at de kan påvise en tydelig effekt.
Hva så med vår protest, individets frihet og dårlig kunnskapsgrunnlag, var den unødvendig? I medisin og særlig innen folkehelsearbeid kan det være vanskelig å vise tydelige sammenhenger. Når man skal fatte en beslutning om å handle eller ei, må vi ofte ta utgangspunkt i hva konsekvensene er om vi tar feil. I denne saken burde undertegnede ha stilt seg på Høybråtens side. Konsekvensene av ikke å innføre restriksjonene, og så ta feil, var verre enn det motsatte.
