Det er et tankekors at vi med et av verdens best fungerende demokratier, har en slik skremmende mangel på langsiktige planer, ansvarlighet, og konsekvens i den politiske ledelse og i den offentlige beslutningsprosess generelt. Problemløsing er avhengig av gode beslutninger. Dårlige beslutninger løser ingen problemer, men skaper nye i tillegg. Og de koster penger! Det er hva jeg kaller problemsløsing.
I de over 30 år jeg har arbeidet i norske sykehus, har jeg sett store summer bli sløst bort på ting man på forhånd vet ikke vil fungere. Hele organiseringen av sykehusvesenet har lenge vært, og er fortsatt, en svær og kompleks katastrofe. For myndighetene ser det ut til å ha vært viktigere å frarøve legestanden styring enn å finne gode løsninger, og man har endt i et virvar av problemer, hvor misforståelser, gale holdninger og inkompetanse dominerer. Enhver løsning som kunne være effektiv på lengre sikt, blir stemplet som «politisk umulig».
La meg trekke frem fra min erfaring med sykehussektoren ett eksempel, nemlig håndteringen av bemanningssituasjonen. Over hele landet – hver gang en ny sykehusavdeling skal etableres – har man opprettet så mange stillinger som beregnes akkurat tilstrekkelig for full drift av avdelingen. Avdelingens størrelse, spesialitet og akuttberedskap m.m. avgjør hvilken stab som er påkrevet til hvilke tider på døgnet. Slett ikke så enkelt, men man har normer å gå etter og har stort sett kunnet få dette til. Men det er ett problem man systematisk har oversett eller ignorert fra administrerende myndighets side, til tross for at det ligger i dagen, vil vise seg umiddelbart og er påpekt fra medisinskfaglig hold igjen og igjen. Blant alle yrkesgrupper kan jeg bruke sykepleierne til å illustrere hva det gjelder. Vi vet at ferie, avspasering, kurser og etterutdanning, permisjoner, svangerskap og fødsler og selvfølgelig sykdom forårsaker et betydelig fravær, som er forbausende konstant og i gjennomsnitt kanskje rundt 10 %. Det meste skyldes ikke tilfeldigheter (sykdom), men de ansattes rettigheter. Jeg har aldri opplevd at det overhodet har vært tatt noe høyde for dette fraværet i sykehusledelsens beregning av stillingsbehov. Med vitende og vilje baserer man altså sykehusdriften på en formidabel underbemanning.
Den selvfølgelige konsekvens er vakanser, rovdrift på det eksisterende personale og en ond sirkel med mistrivsel, dårlig arbeidsmiljø, økt sykelighet og ytterligere fravær. Kvaliteten på fagutøvelsen synker. Med andre ord blir både personalet og pasientene skadelidende. Alt medisinsk personell er klar over dette. Det logiske ville ha vært å redusere driften til den balanserte eksisterende stab. I stedet legges pasienter i korridorene! Sykehuset leier inn sykepleiere fra det store utland, til dels uten nødvendige norskkunnskaper, og til lønninger som langt overskrider det vanlige ansatte legger beslag på. Man minnes ordtaket: «Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves.»
