Illustrasjonsfoto Montebello-senteret
«Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet» (1).
Definisjonen av rehabilitering slik den er formulert i forskriften, kan leses som en utmerket kravspesifikasjon til hjelpeapparatet om målbar og tverrfaglig innsats. Lest nedenfra, fra sykesengen, har den en litt brutal undertekst. Det implisitte budskapet i kulturen er: Ta kontroll over kroppen, styr tiden, velg din skjebne. Det samme budskapet klinger i forskriftens definisjon.
Over skrivebordet mitt har det i mange år hengt en gul post-it-lapp med tiltakende falmet kulepennskrift: «Don’t go faster than your guardian angel can fly.» Arme skytsengel i vårt privilegerte hjørne av verden, der menneskene lever stadig raskere, bredere og høyere.
Når livstruende sykdom eller ulykke rammer, inntreffer en unntakstilstand. Pasienten kastes ut i et univers der kampmetaforene står i kø – seier eller tap, liv eller død. Omgivelsene følger med i håp og spenning. Så er livet vunnet – eller i alle fall nesten… Mange av mine pasienter har opplevd at den indre jubelen uteblir. «Eg kjenner meg berre sliten, doktor.» Første skritt på veien til en ny normalitet er å forsone seg med skjebnen. Dernest å gi seg selv den tiden det tar. Det er ikke sikkert gruppen på forsidebildet som rusler langs stien først og fremst trenger et veldefinert mål.
