En genvariant bidrar til resistens mot en form for malaria, men gir samtidig økt sårbarhet for hiv.
Genetisk variasjon bidrar til variasjon i risiko for å bli smittet med hiv, og den påvirker sykdomsutviklingen hvis man er smittet. Den såkalte Duffy-antigenreseptoren for kjemokiner (DARC) er uttrykt på erytrocytter og er en reseptor for malariaparasitten Plasmodium vivax. Afrikanere som er homozygote for DARC-46C/C-mutasjonen, er resistente mot vivaxmalaria. Denne mutasjonen er derfor selektert frem og er vanlig forekommende hos afrikanere. Det er nå vist at samme variant øker risikoen for å pådra seg hivinfeksjon (1).
Ved å studere blodprøver fra 3 400 afroamerikanere med 46C/C-mutasjonen fant forskerne en 40 % økt risiko for hivinfeksjon, men sykdomsutviklingen var langsommere enn ved andre varianter av genet.
– Den viktigste funksjonen til DARC er å binde seg til ulike kjemokiner i plasma og dermed kontrollere nivåene av pro- og antiinflammatoriske cytokiner, sier professor Birgitta Åsjø ved Haukeland Universitetssykehus.
– Vi vet at hivinfeksjonen fører til en kraftig aktivering og frisetting av cytokiner og kjemokiner og at dette fremmer virusreplikasjonen. Visse kjemokiner som for eksempel RANTES og MIP-1α er kraftig hivsupprimerende ved å konkurrere om bindingen til hivs koreseptor CCR5. Forklaringen kan altså være at med 46C/C-mutasjonen uttrykkes ikke DARC på erytrocyttene, og dermed blir plasmakonsentrasjonene høyere av kjemokiner som kan begrense infeksjon av nye CD4- lymfocytter og dermed redusere virusnivåene i plasma.
Artikkelen er interessant selv om mye er basert på teorier og statistiske beregninger. Den illustrerer hvordan individets genetiske bakgrunn kan påvirke mottakelighet for smitte og videre sykdomsprogrediering, og det som er en populasjonsgenetisk fordel i en sammenheng, kan være ødeleggende i en annen sammenheng, sier Åsjø.
