I to gode artikler i Tidsskriftet nr. 19/2008 gir norske kardiologer og hjerteradiologer oversikt over mulighetene og begrensningene ved ikke-invasiv diagnostikk av koronarsykdom med CT-angiografi (1, 2). Imidlertid unnlater de helt å drøfte det aller beste argumentet for å videreutvikle ikke-invasive metoder – nemlig hensynet til hjernen.
I 2005 ble det utført over 28 000 invasive koronare angiografier i Norge, et svært høyt tall. Fra egen forskning med transkranial dopplerteknikk vet vi at alle hjertekateteriseringer medfører en betydelig embolisk belastning på hjernen (3, 4). Ikke minst ved hjertekateterisering utført med «radial tilgang», det vil si med innstikk i arteria radialis, synes risikoen for cerebral skade å være stor. Ved 33 radiale, elektive hjertekateteriseringer fant vi ved hjelp av diffusjonsvektet cerebral MR utført dagen etter prosedyren at 15,2 % av pasientene fikk hjerneinfarkt (3). Man kan selvsagt argumentere med at slike iatrogene infarkter i hjernen ofte tilsynelatende er «klinisk stumme», på den annen side innebærer selv et mindre hjerneinfarkt millioner døde hjerneceller. Subklinisk hjerneinfarkt disponerer for både hjerneslag og demens, noe som blir spesielt fremhevet i forbindelse med «verdens hjerneslagdag» nå i 2008 (5). En hjerne med allerede eksisterende infarkter vil tåle hjertekaterisering dårligere enn en frisk hjerne. Vi vil hevde at risikoen for cerebral skade ved hjertekateterisering generelt er betydelig underestimert. De få undersøkelser som foreligger, er stort sett utenlandske registerstudier der komplikasjonene er telt opp av kardiologene eller radiologene selv (6).
Norske kardiologer bør følge etter hjertekirurgene, som i mange år har lagt stor vekt på cerebrale komplikasjoner til hjertekirurgi. De samme kardiologer bør også, ikke minst med tanke på hjernen til de ofte eldre og multisyke pasientene, kritisk vurdere om ikke antallet invasive koronare angiografier utført i Norge er altfor høyt.
