I mai 2008 utkom det svært omfattende og detaljerte verket Euthanasia and law in Europe. Det ble nylig anmeldt i Tidsskriftet av professor Peter F. Hjort (1). Boken har fått ham til å tvile på sin egen mangeårige motstand mot legalisering av eutanasi og har sendt ham «i tenkeboksen» (1). Hjort er svært rosende i sin omtale av verket som helhet. I egenskap av å være forfattere av kapitlet om Skandinavia er vi meget glad for denne positive mottakelsen. Bokomtalen inneholder imidlertid noen faktiske feil om nederlandske og belgiske kriterier for eutanasi.
Hjort skriver at pasienten både i Nederland og Belgia «skal være på slutten av livet» (1). Det stemmer ikke. I ingen av landene finnes noe lovoppstilt krav om terminal sykdom (2, 3). Det går også gjentatte ganger klart frem av Euthanasia and law in Europe. I Nederland har et slikt krav vært fraværende hele tiden siden eutanasipraksisen ble innledet i 1973 (dommen i Postma-saken). Den nederlandske legeforeningen, KNMG, avviste det i 1984. Således kan også kronisk syke og f.eks. trafikkskadede invalide få eutanasi. I en domsavsigelse fra 1994 har høyesterett også akseptert legeassistert selvmord ved psykiatrisk sykdom (Chabot-saken). Det primære kriteriet, som Hjort ikke nevner, er at lidelsen etter legens vurdering er «utålelig/uutholdelig» og «uten utsikter til forbedring» (2). Det betyr imidlertid ikke at all mulig behandling skal være prøvd, ettersom pasienten kan finne alternativet til eutanasi «urimelig» (2). Men legen må være enig i dette, og 1/3 av forespørslene avvises.
I USA kreves terminal sykdom i delstatene Oregon (4) og, siden 4. november 2008 i Washington – begge steder er eutanasi forbudt, men legeassistert selvmord er lovlig. Også i Sveits godtas bare (lege-)assistert selvmord, men her må ikke pasienten være døende.
I Nederland og Belgia hevder Hjort videre at «pasienten (og/eller de pårørende) skal ønske» eutanasi eller legeassistert selvmord. Pårørende har imidlertid ingen slik rolle i disse landene. Snarere tvert imot: Eutanasi er per definisjon frivillig begge steder, så bare pasienten selv kan fremsette en forespørsel (2, 3).
Vi vil til slutt benytte anledningen til å gjøre oppmerksom på at kapittel 14 om Skandinavia inneholder den aller første oversettelsen til engelsk av Legeforeningens retningslinjer for lindrende sedering til døende. Oversettelsen er også tilgjengelig på Legeforeningens nettsider (5).
