Fikk angst for fødestuen var overskriften på et innlegg i Tidsskriftet nr. 22/2008 (1). Det var tankevekkende og vakte mange minner. Og det var første gang jeg åpnet Tidsskriftet siden februar 1995. Tankene gikk tilbake til «mitt verste mareritt».
3.2. 1995 ble jeg arrestert i arbeidstiden. På samme tid tok politiet seg inn i boligen vår og utløste alarmen, og de hentet kona på hennes jobb inn til avhør. Hele pasientarkivet mitt, med flere tusen journaler, ble fraktet ned til Kristiansand politikammer. De ble kopiert og distribuert til alle som hadde med min sak å gjøre. Og Legeforeningen løftet ikke en finger, verken lokalt eller sentralt. Jeg satt fire dager i varetekt og fikk helsen og hele tilværelsen ødelagt. Jeg ventet «full orkan» fra Legeforeningen. Det kom ikke så mye som «flau vind».
Senere samme måned satt jeg med Tidsskriftet nr. 5/1995 i hendene. Ved frokostbordet fant jeg en lederartikkel med overskriften Journalbeslag – et overgrep. Endelig kommer Legeforeningen på banen! Jeg leser i spenning: Generalsekretær Harry Martin Svabø berømmer Fylkeslegen i Hordaland … som hadde aksjonert i Håkonsvern-saken, ikke i min sak. LO var kommet raskt på banen, men Legeforeningen var fremdeles fraværende for meg. Da sprekker jeg. I sinne og avmakt kaster jeg Tidsskriftet i gulvet og brøler. Kona blir livredd. Ennå har jeg skyldfølelse for at jeg ikke greide å holde raseriet innabords, men forårsaket et sjokk som gjorde at jeg måtte etterlate henne gråtende da jeg gikk på jobb. Siden har jeg ikke åpnet Tidsskriftet – ikke før nå.
I innlegget Fikk angst for fødestuen står det at «… og det er viktig at vi som kolleger støtter og tar vare på hverandre». Legeforeningen levde ikke opp til det i min sak i 1995. Jeg tryglet og ba om hjelp og støtte. Jeg ba for pasientene og journalene. Da fikk jeg svar fra advokaten i Legeforeningen: «Jeg håper du har noen å snakke med.» Jeg skrev tilbake og spurte hvem de hadde tenkt å snakke med om flere tusen journaler på avveie. Det fikk jeg aldri svar på.
To andre saker dominerte mediene på den tiden. Den ene handlet om en veterinær i Setesdal som fikk problemer med reiseregninger. I avisen sto det at han fikk full oppbakking av sin fagforening. Den andre var saken med hjelpepleieren på Landås sykehjem i Bergen som var tiltalt for flere drap. Også der stilte fagforeningen helhjertet opp. Legeforeningen stilte overhodet ikke opp. Ikke engang da jeg etter vel to år ble frikjent for grovt bedrageri kom foreningen på banen, verken lokalt eller sentralt, med en aldri så liten gratulasjon. Jeg vet fremdeles ikke om man i Legeforeningen er glad eller lei seg for denne frikjenningen.
Nå har jeg vært pasient på Modum Bad i 12 uker og har fått behandling for den posttraumatiske stresslidelsen jeg ble påført. Det har gjort meg så frisk at jeg til og med orker å åpne Tidsskriftet igjen.
